Jeg - vet best

Det er så sant som det er sagt: Stort sett vet jeg alltid hva som er best og lurest å gjøre eller velge – for alle…

Spør bare søsknene mine. Til tross for at jeg ikke har egne barn er jeg en kløpper i barneoppdragelse. Antar at søster og bror blir veldig fornøyd når jeg påpeker hvordan oppdragelsen av barna deres bør gjøres annerledes. Min viten på dette området kommer gjerne fra vitenskapelige artikler på nettavisen.no, eller liknende.

Mitt veldresserte barn

Selv er jeg det ultimate eksempel på at jeg vet best. I en alder av 15 år drømte jeg om at livet skulle bli presist som det er i dag: Ingen egen bolig; jeg leier et romslig rom på drøyt 20 kvm. av min lillebror, og har møbler og utstyr på lager. Skal snart starte på 5. året med universitetsutdanning, og har dermed bygget opp et betydelig studielån – som, i tillegg til at jeg er singel, i sin tur vil gjøre det vanskelig å få boliglån når den tid kommer. Jeg har en hund, mitt lille barn, og hun er meget veldressert. Livet mitt er perfekt! Jeg har gjort alle de rette valgene.

Den som vet best

Dersom du som leser skulle ha noen livsspørsmål er det bare å spørre meg. Familie, venner og enkelte bekjente har til og med innimellom gleden av å få øst over seg av min visdom uten engang å ha forespurt det. Heldigst er de…!

Jeg - er et vår- og sommermenneske

Alle årstidene har sin sjarm, men det er ikke til å stikke under en stol at enkelte årstider sjarmerer meg mer enn andre. Høsten er vakker, med alle sine farger. Det er litt koselig at det begynner å bli mørkere om kvelden, det kan fyres i peisen og tennes flere stearinlys. Men høsten kommer også med et løfte om at det blir kaldere, dessuten er været fryktelig ustabilt. Høststormer er ikke det mest sjarmerende – i hvert fall ikke siden jeg har en hund, som trenger å luftes, uansett vær og vind.



Ikke høstbilde, men koselig turbilde



Så kommer vinteren… Hva skal jeg si…? Vet nesten ikke hvor jeg skal begynne… I seg selv er det greit at det blir kaldt, for jeg har klær. Snøen lyser opp den mørkeste årstiden og ”luner”. Store bomullsdott-liknende snøfiller som faller sakte ned er vakre. Til jul og nyttår er snø med på å skape stor stemning. Så langt er alt vel og bra.

  

Utsikt fra soveromsvinduet

”Nordmenn er født med ski på bena” sier et ordtak. Jasså?, spør jeg. Da må det ha skjedd en forveksling en plass – jeg skulle ikke vært født i Norge, med andre ord. Jeg er ikke helt anti-ski, for det kan være koselig å se bilder av at andre vandrer innover fjellheimen i solskinn. De smiler, ser freshe ut, tar en rast, tenner opp et bål (for alle skigåere har med seg vedkubber og fyrstikker i sekken), griller gjerne pølser, tar en kvikklunch til dessert, drikker kakao fra termos og avslutter det hele med appelsin. Rene idyllen. Jeg har ingen kontroll med ski under føttene… OK, bortover er ikke det største problemet, og for så vidt heller ikke oppover, men plassèr meg på toppen av en bakke… Da vil jeg helst ta av meg skiene, hive dem opp på skulderen, og gå ned. Det er ikke gøy å fare nedover en bakke i full fart (det går nok i hundre…), med ønske om å bremse litt – men uten å kunne det, for da vil skiene krysse seg, og jeg ender opp med nesa i full fart ned i snøen…, stavene veivende rundt, og med et lydløst skrik ut av en åpen munn (tror det ville vært lydløst), samtidig som jeg prøver å ikke kjøre ned mennesker som smilende går oppover den samme bakken. Nei takk… Gi meg et bål, grillpølser, kvikklunch, kakao og appelsin, men ikke på skitur.

  

Noe annet med vinteren er måking. Heldigvis har vi en snøfreser, og den er til stor hjelp. En tid tilbake snødde det ganske jevnt. Snøflakene var små, sylskarpe fnugg, og det blåste masse. Med mot i brystet fant jeg frem snøfreseren, og tok fatt på gjerningen. Snøen ble frest opp i luften, og blåst direkte mot meg igjen. Selv med stillongs ble bena kalde, for ikke å snakke om ansiktet. Ved endt oppdrag så jeg ut som et snøuhyre med Alice Cooper-maske…

Symbol på sommer, som alltid henger på veggen



Årets første møte med en flue skjedde her

Nå er det vår. Herlig å se at snøen smelter, høre fuglene kvitre i trærne, se at vårblomstene kjemper seg opp og frem i solveggen. Solen varmer mer og mer, og bringer med seg et løfte om en lysere og varmere årstid. Alt er naturligvis ikke bare positivt med vår og sommer heller, men her og nå kommer jeg ikke på noe negativt. Bortsett fra flått… Usj… I dag svirret en flue rundt meg da jeg var på terrassen, og det gjorde meg enda mer våryr og glad.

Vær velkommen vår og sol og sommer!

Håper snøskuffa får hvile helt til neste vinter

Jeg - går på byen

I et tidligere innlegg ble lesere informert om at jeg har fått VIP-status på en bar her i byen. Kjempefornøyd med det, men av og til funderer jeg litt på hvorfor det er sånn stas å gå på byen…? I en alder av … vel, i voksen alder burde jeg strengt tatt finne roen, og holde meg mer hjemme?! Men ofte begrenser det seg hvor artig det er å sitte i stuen i helgene – det er tross alt noe jeg ”alltid” gjør uansett.

Så jeg går på byen for å møte, og se på, mennesker. Å kalle det kvalitetsmøter vil være å ta litt hardt i, men håpet før hver tur er å ha det gøy. Det er ikke til å stikke under en stol at utsiktene til flørting også frister noe… Ofte har jeg det kjempemoro bare ved å være sammen med venninnene mine. Vi prater, ler, tøyser, vurderer, ler, drikker, slenger kommentarer, ler, synger og danser, ler…

Når alle festlighetene er over blir det nattbuss hjem igjen. Litt mat må til, og deretter åpne Facebook. Oh, yes. Gjerne skrive noe på statusen om hvor vellykket kvelden har vært, og skrive noe på andre venners vegger. Dessuten er youtube en stor hit natterstid, og mye bra musikk blir lagt ut. So far, so good. MEN, det pussige er at plutselig kan jeg finne på å sende meldinger til personer som jeg muligens har et litt godt øye til der og da. Da snakker vi om ganske pinlige meldinger. Slike som får meg til å gremmes straks jeg våkner dagen etter. Er det ikke rart? Jeg er en voksen person som i ikke helt edru tilstand kan finne det for godt, og så absolutt plausibelt, å skrive flaue ting til andre. Kan lure på om personligheten endrer seg når jeg er i feststemning…

Moralen i historien er at når jeg entrer denne tilstand bør pc og telefon fratas meg. Tydeligvis kan jeg bli utilregnelig, og det er sååååå flaut dagen derpå. Må være bedre å lide seg gjennom en natt uten kontaktmuligheter med noen. Mams og paps bor i nabohuset. Tror jeg skal levere fra meg det nevnte utstyr til dem neste gang bytur står på tapetet. Så får jeg heller notere eventuelle viktige telefonnummer på lapp og putte den i lommen – som vi jo faktisk gjorde i gamle dager. Fornuftig å være i forkant – forebyggende virksomhet kan det kalles. Aldri mer våkne med pinlig anger. Det var lurt, for da får jeg kanskje også lagt meg rett etter nattmaten, i stedet for å sitte i sofaen til langt ut på morgenkvisten… Gleder meg til helgen.

Jeg - er en VIP

Denne damen liker å gå på byen i helgene, og som det vanedyret jeg er blir det oftest slik at jeg går på samme utested. Det er noe både trygt og greit med å bli litt kjent med bartendere og vakter. Egentlig har jeg alltid hatt det slik. For noen år siden bodde jeg i Oslo, og endte opp med stamsteder der også. Veldig ålreit å – vanligvis – slippe å vente lenge med å få servering når det er mange gjester i baren. Det gjelder bare å få øyekontakt med en av de kjente bartenderne, og ut av kjøleskapet kommer flasken med det gode i.

Aldri før har jeg vært en VIP, men nå er jeg det! Fra og med sist fredag. Utrolig hvor morsomt det er å få en papirlapp som er laminert, der det står at jeg er ”Platinum member”. Både venninnen min og jeg så beundrende på de dyrebare kortene. No more frykt for å måtte stå i lang kø for å komme inn. Bare å flashe mitt laminerte kort mot vaktene, og å strene inn – foran alle de mindre viktige som må stå og vente på sin tur. Nydelig!

OK, så er det vel en grunn til at jeg har blitt tildelt denne tittelen. Antagelig hjelper det at jeg har lagt igjen noen kroner i baren over lengre tid, for jeg er på ingen måte noen kjendis, verken lokal eller nasjonal eller internasjonal. Men det er helt greit. Mitt valg har vært å gå ut for å møte folk, og har etter hvert funnet meg til rette i denne baren.

Gyldigheten på kortet er 1 år, så jeg får nyte det så lenge jeg kan. Antar jeg får mange nye, veldig gode venner i løpet av dette året, for i medlemskapet følger også at jeg kan ha med meg en annen person – som også slipper å stå i kø. Popularitet kom til meg, her skal du på ingen måte motstand finne! Eller…, det er faktisk en mulighet for at mange av de jeg kjenner allerede er faste gjester i den baren, og at de har sitt eget VIP-kort. Vel, om det skulle vise seg å være tilfellet nyter jeg godt av det alene – uansett. En VIP er en VIP, alene eller sammen med andre.

Jeg lover å ikke bli høy på pæra, men det kan tenkes det kommer noen usakligheter om å være VIP i senere innlegg også – bare for å minne de som leser bloggen om min status…

Jeg - går i takt med tiden

I denne sammenhengen mener jeg at jeg har mobiltelefon og bærbar laptop. Dette er ikke særlig spesielt, for alle har det, derfor går jeg i takt med tiden.

Når det er skrevet må jeg innrømme at det satt litt langt inne å gå til anskaffelse av disse tingene, som jeg for øvrig nå er helt avhengig av. Min første mobiltelefon kjøpte jeg i år 2000, men før det hadde jeg lånt er par stykker. Favoritt-aktiviteten var å skrive sms. De skulle ikke være korte, å nei! Hver sms hadde sin pris, og jeg skulle utnytte det til fulle. Sms er en fin måte å kommunisere på, for da kan jeg tenke meg litt om før jeg sender det skrevne ord (og noen ganger kan det være en fordel…). Dessuten er det uhyre greit å alltid være tilgjengelig, selv om jeg ikke akkurat blir nedringt av noen. I tillegg er det mye lettere å gi beskjeder til hverandre i forhold til avtaler – i motsetning til tidligere, da jeg kunne sitte og vente på folk som var forsinket, uten å vite om de kom i det hele tatt. Nå gjorde de som regel det da, men allikevel…



Min Nokia C1-01

                                                                                        

Min mobiltelefon har alle finesser jeg behøver; ringemuligheter utgående og innkommende, sms, kalender og alarm. Dessuten tidtaker, som er greit å ha når jeg lager mat. Det er deilig å ha en enkel telefon, samtidig føles det litt fossilt… ”Alle” har HTC, iPhone eller noe liknende, men uff, jeg orker ikke å sette meg inn i slike komplekse duppeditter. I tillegg er de jo så kostbare! Den siste mobiltelefonen min ble knust på mystisk vis (…), og hadde det vært en dyr telefon ville nok grufølelsen vært mye sterkere enn den faktisk var.

Over til PC. På midten av 1990-tallet hadde jeg en leieboer (les; lillebror) i leiligheten min i Oslo. Han anskaffet seg et – hva jeg opplevde som – monstrum av PC-utstyr. Stor skjerm, tastatur, høyttalere, skriver, og alt dette stod på spisestuebordet. Leiligheten min var ikke stor, så han brukte stuen som soverom, kontor og hobbyrom. Dataspill var det helt store, og jeg ble så lei! Aldri i livet om jeg ville lære meg å bruke data! Det var da slett ikke nødvendig. Skrive brev og jobbsøknader for hånd gikk helt fint, og til nød kunne jeg alltids bruke en skrivemaskin. Å si at jeg var fremtidsrettet er nok å ta litt hardt i. Følgen ble at jeg aldri var borte i e-post og slikt før i 2001, og da i forbindelse med jobb. Litt pinlig var det å måtte få et nybegynnerkurs i mail-åpning og –skriving, men jeg lærte det til slutt.



Lap-topen



Chatting er ikke min greie. Det kan være greit nok når chattingen foregår med noen som er like trege i samtalen som meg, men å chatte med "skravlere" kan være veldig forvirrende og vanskelig. Før jeg har tenkt ut hva slags respons jeg skal gi på noe som er skrevet, kan samtalepartneren ha sendt ut 4 nye setninger. Og når jeg forsøker å svare på alle de, har avsender mest sannsynlig byttet samtale-emne. E-post er en fin ting. Jeg kan tenke over hva jeg vil skrive før jeg sender dem. Allikevel går det kjapt. Jeg er ikke så opptatt av håndskrevne brev lenger, selv om det på mange måter er mye koseligere enn e-poster. I hvert fall om man liker å tegne og skrible litt, for å gjøre brevet mer personlig. OK, litt nostalgi på tampen. Når sant skal sies så var det veldig sjelden jeg skrev brev til noen, og å tegne og skrible på jobbsøknader var egentlig uaktuelt.

Går jeg så i takt med tiden, mon tro? Ja, til en viss grad. Til tross for at ikke tekniske duppeditter er helt min greie, så er jeg med, og tilgjengelig. Selv om det noen ganger føles som jeg henger littegranne etter… Antagelig går jeg til anskaffelse av iPhone eller lignende når det har kommet noe helt nytt og superdupert på markedet…  

Nødvendighetene - om enn ikke siste skrik



Jeg - hoster

Og så er jeg også blitt forkjølet… Kanskje ikke så veldig rart, siden det fins mange snufsende og harkende mennesker overalt for tiden. Men, usj, det passer ikke nå! Vel, det passer egentlig aldri, men…

Heldigvis har jeg ikke feber, så jeg fungerer til en viss grad. Allikevel synes jeg litt synd på meg selv. Har holdt meg stort sett innendørs i et par dager, men i dag var paps og jeg på butikken. Da vi kom hjem ”segnet jeg sammen” på sofaen. Det er slitsomt å gå på butikken. Det er kjernen i mitt forkjølelsesproblem; Blir jo så fort sliten’a gitt! Slike dager hadde det vært deilig å ha noen rundt meg som kunne puslet og stelt litt rundt en sliten kropp – kokt te, passet på fyr i ovnen, satt på en film jeg hadde lyst til å se osv. Det er liksom ikke helt det samme å synes synd på meg selv når ingen er til stede og ser det… Pappa har vært snill i dag, da. Til ”frokost” (litt sent på dagen) fikk jeg omelett og bacon. Veldig godt! 

Hostesaft

Det går med litt hostesaft, spesielt på kveldstid. Det er godt. Varmer nedover halsen og i brystet. Jeg velger å tro at det hjelper… Når jeg er forkjølet suger jeg også mye på min gode venn, som også er fiskemannens venn.

En god venn

Kvalitetssøvn blir det lite av. For det første sovner jeg nesten ikke på natten, og når jeg endelig sovner blir det mange oppvåkninger på grunn av hosting. Hender jeg suger litt på en venn da, og det hjelper som regel. Det som er litt rart er at ofte er det lettere å sove på dagen enn på natten. Og når jeg ikke er helt i form blir det gjerne slik, men du snakker om å lage ris til egen bak: Det gjør det bare enda vanskeligere å sove på natten igjen.

Skolearbeid blir fort lagt på ventehyllen når formen ikke er på topp. At forelesningene droppes er en ting – jeg vet hvor irriterende det kan være med mennesker som hoster meg i nakken – men bøkene får også hvile. Ja ja, får lese mer til uken.

I morgen skal jeg på jobb. Kan ikke si jeg gleder meg overvettes mye til det. Bære tunge esker og snakke med kunder… Men det går nok bra, hvem vet; kanskje forkjølelsen plutselig blir borte i løpet av natten…!? Jeg har hørt at positivitet kan jage mange sykdommer på dør…

Nuvel, i første omgang blir dette en rolig fredagskveld. Finner nok frem en film, litt cognac eller jägermeister, og popper litt popcorn. Viktig å kose seg når man ikke er helt frisk.  



Mer hostesaft



Jeg - på torsdag den 13.

Vanligvis er jeg ikke videre overtroisk. Fredag den 13. har jeg aldri opplevd noe utenom den ordinære uflaksen. Typisk nok måtte det en torsdag til for at jeg skulle oppleve uhellstallet 13.

Dagen startet bra. På formiddagen var det forelesning på universitetet, og paps kjørte meg dit. Veldig snilt, og jeg slapp å ta bussen. Nå er det ikke slik at han kun kjørte meg på grunn av sitt hjertes godhet, han hadde også et ærend i byen. Han regnet med å være ferdig tidsnok til at jeg kunne sitte på i bilen hjem igjen også. Slik ble det naturligvis ikke. Jeg måtte ta bussen. Dette er en rute som går en gang i timen, og jeg var på holdeplassen drøyt 5 minutter før den skulle komme. *vente, vente, vente* Bussen var minst 10 minutter forsinket, og jeg var kald. Hadde ikke kledd meg for å stå ute i over ett kvarter. Dessuten snødde det, og var riktig så guffent.

Endelig hjemme måtte jeg finne frem et par oppskrifter. I morgen, fredag, skal jeg nemlig helsteke indrefilet for første gang. Mams, paps, lillebror og tante er invitert. Indrefileten var i hus, men alt annet måtte handles inn. Siden starten av uken har jeg planlagt denne kvelden. Fredag passer perfekt, for da er det ikke jobb og heller ikke forelesning. Vanligvis… Jeg må på jobb i morgen. En ansatt er syk, og jeg sa meg villig til å stille. Jeg liker meg på jobb, og det passer veldig bra å tjene litt ekstra penger. Det som passer mindre bra er at jeg ikke har alt klart til ”gjestebudet” i morgen. Rydding, støvsuging, vasking er ikke påbegynt enda, og nå er det natt til fredag.

I min iver etter å få ting i orden, og ha så lite som mulig å gjøre i morgen ettermiddag, har jeg gjort en innsats. En kake er blitt bakt, og poteter og løk er ferdig skrelt og kuttet opp. Egentlig veldig kurant. Bortsett fra at jeg aldri har bakt den kaken før. Jeg er blitt en oppskriftsjunkie, og det er mye som frister for tiden. Snickerskaken ble skrytt opp i skyene i en artikkel på internett, samtidig som den skulle være enkel å lage. Jommen sa jeg enkel… 250 gram peanøtter skulle hakkes. Med mot i brystet fant jeg frem en kniv og et skjærebrett. Før en tiendedel av peanøttene var hakket var jeg lei… Plutselig slo det meg at jeg har en Kenwood kjøkkenmaskin, som jeg sjelden har brukt. Som ekstra-utstyr er det en dings som kan kutte opp peanøtter kjemperaskt. God idè! Jeg fant dingsen, men ikke den ekstra dingsen som den må stå på for å kunne gå rundt. Dermed gikk sikkert en halv time med til å lete etter den forsvunne dings. Brilliant bruk av tid. En ny god idè meldte seg; det er mulig å knuse peanøtter med en hammer! Så det ble løsningen; pakke peanøttene i to poser (for sikkerhets skyld), og deretter hamre løs. Yes! Da var ¼ av jobben gjort.

I oppskriften står det at man kan steke kaken i en langpanne eller i en rund springform, så jeg valgte det siste. Naturligvis gjorde jeg det. Resultat; kaken ble ikke gjennomstekt. Midt i potetskrellingen virket det som en god plan å forsøke å steke den litt til, selv om den var blitt noe avkjølt. Ovnen ble skrudd på igjen, og da den var varm nok satte jeg kakeformen inn igjen. Litt klønete, i min entusiasme. Av en eller annen grunn dunket jeg håndleddet opp i kanten på den varme ovnen, og ouch! Det var ingenting annet å gjøre enn å hive hånden under iskaldt vann. Det ble altfor kaldt, så fukting av et håndkle ble et godt alternativ. Så der stod jeg, foran alle potetene som ventet på å bli skrelt, og lo lavt og småhysterisk for meg selv.

Skrukkete snickerskake

Kaken fikk ytterligere 20 minutter i ovnen, fordi jeg glemte den bort, allikevel mistenker jeg at den ikke er helt gjennomstekt. Ikke er den videre pen heller. Den er skrukkete, har falt i midten, en del av kanten satt fast i bakepapiret, men den smaker kjempegodt! Sjokoladeglasur ble laget, og i følge oppskriften skulle det bli mulig å smøre den på kaken når den var avkjølt. Den ble altfor rennende. Dermed klarer den ikke å skjule hvor lite pen kaken er. Forhåpentligvis vil gjestene synes den smaker helt fortreffelig uansett.

Skrukkete snickerskake med glasur

Ja, ja, det var den dagen. Trøsten er at siden såpass mye hendte i dag, som ikke var helt etter planen, antar jeg morgendagen kommer til å gå som smurt. Indrefileten og alt tilbehøret blir helt perfekt, uten at noen flere mindre katastrofer skjer. Antar det blir sånn.

au

Jeg - synes det er koselig med alle julelys

Så er julen over for denne gangen, i hvert fall det meste av feiringen. Vi skriver år 2011, og vi fikk med oss fyrverkeri av ulik kvalitet på selve nyttårsaften.

Julepynt tilhører desember måned, synes jeg. 1. søndag i advent er det mange som henger opp adventsstjerner og setter frem adventsstaker i vinduene. I tillegg har mange av oss ulike lysgirlandere på rekkverk og rundt dører. Det blir så flott! Lyser ekstra opp i mørket.

Jule- og nyttårsfeiring er herlig! Jeg koser meg masse. De siste årene har jeg satt mer og mer pris på høytiden. Elsker å være sammen med familien på julaften, og spesielt når tant-ungene er der. Alt blir ”mye mer” med barna rundt. De er oppspilte, energiske og ikke minst spente.

På julaften vil jeg veldig gjerne gå på julegudstjeneste i kirken. Det er høytid, og jeg synes det er fint å minnes hvorfor mange av oss egentlig feirer jul. Naturlig nok var dette også planen denne julaften. Jeg mistenker at mine planleggings-ferdigheter ikke er voldsomt velutviklet… Av en eller annen grunn tror jeg ofte at jeg har bedre tid enn det som er tilfelle, og ender opp med å ikke få gjennomført alt jeg setter meg fore. Det ble ikke gudstjeneste på meg, dessverre. Men min eldste niese, som forøvrig også var i kirken sammen med farmor, ønsket å lese jule-evangeliet for oss. Kjempekoselig!

Nå er det snart på tide å rydde bort julen. Det er bare rett og riktig. Ikke mange er opptatt å feire ”helt til påske”. Julenisser, juleduker, juletrær, og annet juledill er alt greit å pakke bort. Det jeg vil savne mest er nettopp alle julelysene. I begynnelsen av januar virker det alltid litt brå-mørkt når alle de ekstra lysene blir pakket bort. For min del kunne de veldig gjerne fått lyse ”helt til påske”…