Tantebarna mine er nydelige! Jeg har fire av dem, tre jenter og en gutt. Det er så herlig og gøy med barn. Fra de er helt små har de egne personligheter, som utvikles etter hvert som de blir større.
Solveig er den eldste tant-ungen. Hun er 11 år gammel. Da hun var baby hadde vi et nært forhold, for jeg var mye sammen med broder’n og hans daværende fru. En gang jeg passet henne sovnet hun på magen min. Vi lå i sofaen og slappet helt av, og jeg beveget meg ikke i frykt for å vekke henne. Plutselig ringte telefonen. Det var morfaren hennes som lurte på hvordan det gikk. Da jeg la på røret, tittet Solveig opp på meg med de store øynene sine, og smilte. Herlig øyeblikk. Nå begynner hun å bli stor, kommer nok til å bli litt jålete, allikevel er hun fremdeles et deilig barn.
Tonette er den nest-eldste tant-ungen. Hun er 10 år gammel. Søster’n og daværende mann bodde i Hammerfest, og jeg fikk ikke møtt henne så mye da hun var en liten baby. Da hun ble større var hun kjempeskravlete, hun pratet og pratet – hadde mye å formidle. ”Problemet” var at hun snakket totalt uforståelig. Vi hadde mye moro med å forsøke å forstå hva hun ville fortelle, men det kunne virke som det viktigste var å snakke – mindre viktig om vi forstod det som ble sagt. Nå er hun stor jente, som synes det er gøy å slå morfaren sin i Yatzy. Fremdeles er hun mye barn, og kommer nok ikke til å bli like jålete som kusinen sin.
Isak meldte sin ankomst da broder’n og fruen var på ferie i Kristiansand. De bodde på Lillehammer, og var mye sammen med Gudrun (min tante). Han var et morsomt barn, som også hadde utydelig tale da han var liten. Søster’n og min ekssvigerinne syntes det var en lek å forstå hva sine egne barn sa, men klarte ikke å forstå hva ”det andre barnet” sa. Et eksempel var da de skulle si ”campingvogn”. Isak sa: ”dængdingdong”, Tonette sa ”det heter kængkingkong!” En gang mamma var på besøk hos dem sov hun på madrass på gulvet i stuen. Om morgenen kom Isak inn, tittet på mamma (hans farmor), bøyde seg ned og sa: ”Datt du?” Isak er en kreativ gutt. Han bygger med Lego, tegner masse og lager filmer med kameraet sitt.
Adeline, snart 5 år gammel, er nok det barnet jeg har nærest forhold til. Fra hun ble født har jeg sett henne nesten daglig – helt til de i høst flyttet til Østlandet. Innimellom har jeg nesten følt meg som en reservemamma. Jeg leide 2. etasjen i huset til søster’n, og stadig spurte Adeline etter meg – også da de hadde vært på ferie med pappa’n i en uke. Jeg hørte de kom inn døren, og det første frøkna sa var: ”Hvor er tante?” *smelt* Hun snakket tidlig, og på mange måter har hun vært moden for alderen. Adeline har en fantastisk humor. Hun forstår til og med ironi. Vi ler masse når vi er sammen. Hun er nok litt jålete. Stadig er hun borte i mascaraen og eyelineren min. Resultatet er ikke alltid like vellykket, men for meg – som tante – har det stor underholdningsverdi.
Dette var en kort presentasjon av tantebarna mine. De er helt vidunderlige, og fantastisk forskjellige personligheter. Naturligvis er de ikke helt perfekte, de krangler og forsøker å sprenge grenser i forhold til foreldrene sine – som andre barn.
Det er deilig å være tante, og ha barna ”på lån”. Jeg kan le av ting foreldrene kan bli sinte for, og jeg kan skjemme dem bort med godis – til foreldrenes store ergrelse. Det er mitt privilegium som tante, og jeg nyter det.
Julaften kommer alle til meg. Mamma, pappa, søster’n med sine to, og broder’n med sine to. Jeg gleder meg kjempemasse! Det kommer til å bli altfor mye mat, altfor mye gaver, oppspilte barn og slitne barn. Det kommer til å bli helt fantastisk!
