Jeg - elsker tantebarna mine

Tantebarna mine er nydelige! Jeg har fire av dem, tre jenter og en gutt. Det er så herlig og gøy med barn. Fra de er helt små har de egne personligheter, som utvikles etter hvert som de blir større.

Solveig er den eldste tant-ungen. Hun er 11 år gammel. Da hun var baby hadde vi et nært forhold, for jeg var mye sammen med broder’n og hans daværende fru. En gang jeg passet henne sovnet hun på magen min. Vi lå i sofaen og slappet helt av, og jeg beveget meg ikke i frykt for å vekke henne. Plutselig ringte telefonen. Det var morfaren hennes som lurte på hvordan det gikk. Da jeg la på røret, tittet Solveig opp på meg med de store øynene sine, og smilte. Herlig øyeblikk. Nå begynner hun å bli stor, kommer nok til å bli litt jålete, allikevel er hun fremdeles et deilig barn.

Tonette er den nest-eldste tant-ungen. Hun er 10 år gammel. Søster’n og daværende mann bodde i Hammerfest, og jeg fikk ikke møtt henne så mye da hun var en liten baby. Da hun ble større var hun kjempeskravlete, hun pratet og pratet – hadde mye å formidle. ”Problemet” var at hun snakket totalt uforståelig. Vi hadde mye moro med å forsøke å forstå hva hun ville fortelle, men det kunne virke som det viktigste var å snakke – mindre viktig om vi forstod det som ble sagt. Nå er hun stor jente, som synes det er gøy å slå morfaren sin i Yatzy. Fremdeles er hun mye barn, og kommer nok ikke til å bli like jålete som kusinen sin.

Isak meldte sin ankomst da broder’n og fruen var på ferie i Kristiansand. De bodde på Lillehammer, og var mye sammen med Gudrun (min tante). Han var et morsomt barn, som også hadde utydelig tale da han var liten. Søster’n og min ekssvigerinne syntes det var en lek å forstå hva sine egne barn sa, men klarte ikke å forstå hva ”det andre barnet” sa. Et eksempel var da de skulle si ”campingvogn”. Isak sa: ”dængdingdong”, Tonette sa ”det heter kængkingkong!” En gang mamma var på besøk hos dem sov hun på madrass på gulvet i stuen. Om morgenen kom Isak inn, tittet på mamma (hans farmor), bøyde seg ned og sa: ”Datt du?” Isak er en kreativ gutt. Han bygger med Lego, tegner masse og lager filmer med kameraet sitt.

Adeline, snart 5 år gammel, er nok det barnet jeg har nærest forhold til. Fra hun ble født har jeg sett henne nesten daglig – helt til de i høst flyttet til Østlandet. Innimellom har jeg nesten følt meg som en reservemamma. Jeg leide 2. etasjen i huset til søster’n, og stadig spurte Adeline etter meg – også da de hadde vært på ferie med pappa’n i en uke. Jeg hørte de kom inn døren, og det første frøkna sa var: ”Hvor er tante?” *smelt* Hun snakket tidlig, og på mange måter har hun vært moden for alderen. Adeline har en fantastisk humor. Hun forstår til og med ironi. Vi ler masse når vi er sammen. Hun er nok litt jålete. Stadig er hun borte i mascaraen og eyelineren min. Resultatet er ikke alltid like vellykket, men for meg – som tante – har det stor underholdningsverdi.

Dette var en kort presentasjon av tantebarna mine. De er helt vidunderlige, og fantastisk forskjellige personligheter. Naturligvis er de ikke helt perfekte, de krangler og forsøker å sprenge grenser i forhold til foreldrene sine – som andre barn.

Det er deilig å være tante, og ha barna ”på lån”. Jeg kan le av ting foreldrene kan bli sinte for, og jeg kan skjemme dem bort med godis – til foreldrenes store ergrelse. Det er mitt privilegium som tante, og jeg nyter det.

Julaften kommer alle til meg. Mamma, pappa, søster’n med sine to, og broder’n med sine to. Jeg gleder meg kjempemasse! Det kommer til å bli altfor mye mat, altfor mye gaver, oppspilte barn og slitne barn. Det kommer til å bli helt fantastisk!

Jeg - har vært på julebord

I kveld har jeg vært på julebord med jobben. Primært er jeg student, men annenhver lørdag (samt ferier og slikt) jobber jeg på Vinmonopolet.

La meg være helt ærlig: Da jeg fikk vite at julebordet skulle være på en onsdag meldte skuffelsen seg. I disse tider er det masse folk på byen i helgene, og de drikker og har det gøy. Dette ønsket jeg også med folkene på jobben min. Julebord handler tross alt om å slå seg litt løs…!? Da jeg i tillegg fikk vite at vi skulle spise på en ”finere” restaurant i byen ble jeg også litt skuffet. Jeg så for meg fisefine bitte små porsjoner, som ikke ville mette noen andre enn supermodeller som aldri spiser.

Kvelden har vært kjempekoselig! Vi er fire personer som er ansatt på ”mitt” vinmonopol, og det var ikke så lett å finne en helg som passet for alle i desember. Og det ER viktig at alle er med når vi er såpass få. Trivelig har vi hatt det. God mat har vi fått, dyrt har det vært, men regningen har jobben betalt. Og mett har jeg blitt. Til og med jeg blir mett av tre retter på en fisefin restaurant. God drikke har vi fått. Hvitvin, rødvin, kaffe og cognac. Naturligvis ikke noe tullefyll, men allikevel rikelig. Dessuten litt godt å slippe å kappes om å få kelnerens oppmerksomhet med hundrevis av andre lettere beduggete personer.

Det viktigste er dog selskapet. Vi er fire vidt forskjellige mennesker, som hadde det koselig sammen. Vi pratet og lo. Pratet litt om jobb og mest om litt-av-hvert. De jeg jobber sammen med er prima personer, og det kan jeg gjerne skryte av i et blogg-innlegg. Alt i alt en vellykket kveld, mer vellykket enn jeg hadde forutsett. Neste år håper jeg nok allikevel at vi kan slå ut håret sammen med andre julebord-gjengere, en lørdag kveld.

Jeg - er litt trist

Far er død. Helten min, som jeg er så stolt av.

Han har vært syk i noen uker, men det er først nå de siste par dagene at jeg har forstått hvor alvorlig det var. Jeg tror mange i slekten forventet at Far skulle bli bra igjen. Tidligere i uken trodde han det selv også. Han ønsket å samle hele slekten, med smått og stort, den 18. desember.

Far bodde på Roa, på Østlandet. Mine foreldre bor her på Sørlandet. I dag på formiddagen reiste de for å besøke Far på sykehuset i Gjøvik. De fikk være sammen med Far, og Fars andre sønner, i noen timer. Far snakket mye med dem, glad for at alle barna hans var hos ham.

I kveld er jeg litt trist. Det er ingen tragedie at min farfar på 93 år ikke lever lenger, men mange følelser settes i sving allikevel. Innimellom klarer jeg å koble av, og tenke på helt andre ting. Innimellom renner tårene fritt, innimellom kan jeg også smile gjennom tårene. Som for eksempel når jeg tenker på hvor tålmodig han forsøkte å lære en av niesene mine tegnspråk, da hun spurte ham om det.

Far var en livsglad person, han gjorde noe med livet sitt. Selv etter at Mor døde, selv etter at syn og hørsel sviktet mer og mer. Gjøre det beste ut av livet, ta i mot det positive som tilbys, leve som best man kan – det er noe av det jeg tar med meg videre etter Far. Han var tøff og modig, og vågde å leve livet til tross for kroppens begrensninger.

Far var kristen i mange tiår, og han var ikke redd for å dø. Har Far kommet til Himmelen? Jeg tror det. Jeg tror også at han har møtt Mor igjen.

Så sitter jeg igjen, og føler på takknemlighet og glede over at Far levde så lenge han gjorde. Allikevel er jeg også litt trist fordi jeg ikke kommer til å møte ham igjen. I hvert fall ikke her på jorden.

Jeg - drikker kaffe

Etter mange år som ikke-kaffe-drikker fant jeg ut at nuh! var det på tide å bli voksen. Det er jo koselig når folk sitter med kaffekoppen sin. Lukter godt gjør det også. Dessuten har jeg hørt at det gjør underverker for konsentrasjonen og evnen til å holde seg våken. Spesielt det siste argumentet appellerte til meg – med tanke på eksamenstider og slikt.

Ei av kusinene mine lærte seg å like kaffe da hun var student. Hun er altså for meg en rollemodell i min ”lære-å-like-kaffe”-periode. Hennes kjærlighet til kaffe er etter hvert blitt veldig stor. På Facebook kan man lese et av hennes motto: ”Life’s like a box of chocolate. It needs a good cup of coffee.”

Kaffe er synonymt med kos for mange. For meg også, for den sakens skyld, jeg har bare ikke drukket noe særlig av det før. Det har forbauset meg hvordan en drikk som lukter så godt kan smake så vondt. Sammenliknet med øl, som både lukter vondt og smaker vondt. Uansett, med mot i brystet har jeg satt i gang min søken etter kaffe-elsken i meg selv. Det sies jo ofte til barn, som ikke liker ulike ting, at man MÅ smake. Etter å ha smakt en ting mange nok ganger skal man også komme til å like det.

Jeg har jevnlig, i flere måneder, traktet kaffe. Både Evergood, Friele og Coop’s kaffe har blitt filtrert og konsumert. Når skal jeg få oppleve at kaffe er nydelig godt, og helt uunnværlig? Fremdeles er det nødvendig å ha et glass vann ved siden av, i tilfelle smaken av kaffe blir for besk/bitter.

At den koffeinholdige drikken holder meg våken kan jeg skrive under på. Et par netter har jeg ikke sovnet før langt ut på morgenkvisten, selv om kaffen ble konsumert på formiddagen. Dessuten setter jeg et lite spørsmålstegn ved at konsentrasjonsevnen blir fremmet. Personlig opplever jeg nesten en slags ”ut-av-mæ-sjæl-opplevelse”. Som en slags rus. Kan bli litt skjelven på hånda, og tankene flyr ukontrollert. Det er nødt til å være kaffen sin feil.

Men jeg gir ikke opp. Å nei, sta som bare Steinbukker kan være (har jeg hørt) skal jeg fortsette å trakte og drikke kaffe. Men mulig jeg skal drikke litt mindre av det i eksamenstiden, slik at jeg får konsentrert meg bedre.

Objektet her er kaffetrakteren, ikke tequila-flasken.

Jeg - er stolt av Far!

Min farfar – som store deler av slekten kaller Far – er 93 år gammel. Han fylte år i september. Man kan trygt si at han har levd et langt liv. Han er den eneste gjenlevende av mine besteforeldre. I noen år har han vært enkemann, og jeg husker godt opplevelsen av å være i nærheten av Far da Mor (farmor) døde. De hadde vært på en sosial sammenkomst en kveld, og i løpet av natten fikk Mor slag. Ambulansen hentet henne, og mange i familien kom for å besøke på sykehuset. Etter et par dager døde hun. Utrolig trist, og egentlig uventet. For selv om hun ikke var ung lenger, så var hun ganske frisk. Det skjedde fort, og hun var den første av besteforeldrene mine som døde.

Dette gikk hardt inn på meg, og jeg ble sykemeldt fra jobben på et callsenter i Oslo. Jeg var mye hos Far i dagene før begravelsen, og fikk se en helt annen side av ham enn den jeg trodde jeg kjente. I ekteskapet var Mor den kvitrende, snakkesalige, utadvendte, supersnille og koselige. Far var mer stillferdig, men på ingen måte noen tøffelhelt. Han visste å svare for seg. De dagene jeg var sammen med ham fikk vi en helt annen kontakt. Vi snakket sammen, var triste sammen, mimret sammen og var stille sammen. Det var mye bare ham og jeg, for sønnene hans måtte tilbake på jobb eller/og være med sine familier. Naturlig nok. Men jeg hadde mulighet til å være hos Far, og det føltes godt.

I sammenkomsten etter begravelsen hadde jeg gjort klar en tale. Talen var til Mor, jeg planla det slik – å snakke til henne, og ikke om henne. Med skjelvende stemme fikk jeg fremført talen, der jeg blant annet sa at jeg savnet henne, og skulle ønske hun fremdeles var hos oss. En slik type tale falt nok ikke i god jord hos alle de tilstedeværende, for en stund senere var det en person, som snakket om Mor, som sa at vi ikke burde ønske at hun var hos oss – ”Hun har det bedre der hun er nå.”

Etterpå fortalte Far meg at han også snakket til Mor – hver dag. Far og jeg forstod hverandre. Med dette mener jeg ikke at vi tror på spøkelser og åndemaning, men rett og slett det å kunne si og fortelle ting ut i rommet eller luften, og oppleve det som godt og nært. Vanskelig å forklare… Det opplevdes riktig i hvert fall. Hva vet vi egentlig om livet etter døden? Må innrømme at jeg ikke vet mye, men dersom sjelen til en person lever videre på et annet plan, er det da så utenkelig at denne kan høre og vite litt om det som skjer med familien sin?

Jeg var veldig spent på hvordan Far kom til å få det i etterkant. Mor og Far hadde vært gift i over 60 år, og nå var han plutselig alene. Sannelig tror jeg Far overrasket oss alle. Han var i løpet av de foregående 10 årene blitt svaksynt, og hadde dårlig hørsel. Dette førte ham i kontakt med Blindeforbundet, og deretter Landsforeningen for døv-blinde.

Min farfar er veldig aktiv! Han er stadig på reiser, konferanser, på Blindeforbundets sted på Hurdal, og mange andre plasser. Det har vært helt fantastisk å være vitne til at en mann som da han var godt over 80 år klarte å lære seg en del både tegnspråk og blindeskrift. Han har møtt mange mennesker, og opplevd mye. En periode hadde han til og med en kjæreste! Vel, en av sønnene kalte henne for Fars ”venninne”. Var nok ikke så lett å vite at pappa’n hans hadde et forhold til en annen kvinne enn Mor. Personlig tror jeg ikke Mor ville hatt noe i mot det. Faktisk tror jeg hun ville vært stolt av Far, som har klart seg så bra og fremdeles klarer seg bra.

Det er ikke til å stikke under en stol at Far er en godt voksen mann, og syn og hørsel svekkes. Men han er klar i hodet, og kommer noen ganger med kommentarer som gjør at vi bryter ut i latter. Han er smart, har humor, er snill og god. Han har bein i nesen, og jeg er kjempestolt over at han er min Far. Far er min helt!

Jeg - sjekker Facebook

Facebook – en helt egen verden. Man behøver nesten ikke gå noen plass, eller gjøre noe annet enn å sitte foran data’n og leve i det sosiale nettverket. There is no END to the possibilities! (Sitat; Truman) På Facebook kan man gjenoppta kontakt med long-lost venner og kjente, man kan sende meldinger – korte og lange, private og offentlige, man kan legge ut bilder av seg selv, fortelle om seg selv, dele små anekdoter, chatte osv. Innimellom føler jeg meg litt som en spion… Tatatataaaa!, jeg logger meg inn på Facebook, ser på Home-siden hva som er skjedd siden sist jeg var pålogget. Har noen skrevet noe gøy i statusen? Har noen blitt single, fått kjæreste, eller kjøpt seg hund? Har noen bursdag?

Det er alltid koselig å sende bursdagsmeldinger. Jeg sendte en gang en liksom-engelsk melding til broderen: "Hæppi børsdej tu ju, hæppi børsdej tu ju, hæppi børsdej tu mai littel brådder, hæppi børsdej tu ju!" Etter en så tydelig gjennomtenkt hilsen skulle man tro at responsen ville være lutter glede. Jo da, han takket høflig nok, og lurte på hva brådder betydde…

Mange personer synes det er interessant å smugtitte på andre – også de som de ikke har registrert vennskap med. Ei som jeg kjenner, for eksempel, vil alltid titte på typens ekser..., eller eksens nye fruentimmer. Kan være litt gøy det – vurdere; Er hun god nok for ham? Eller; Hva så han noensinne i henne?

Jeg har en del venner på Facebook, drøyt 200 stk. Det ville vært ukorrekt å si at alle disse er mine nærmeste venner, men de jeg har er det artig å ha sporadisk kontakt med. Men av og til ser jeg at antall venner har gått ned…! Hater når det skjer… Det kan ta en evighet å finne ut hvem som ikke vil være venn lenger…

Noe som er gøy er start.no-quiz’ene. De har noe sannferdig over seg, og jeg kan ikke annet enn å bli glad når resultatene sier at jeg er balansert, er en engel, har god musikksmak, osv. På en av testene ”ble” jeg en verdenskjendis som jeg ikke på noen som helst måte kan forstå at jeg har noe til felles med. Den testen ble ikke lagt ut på min side. Det er også en god ting med Facebook; man kan selv velge hva som skal vises for andre!

For å avslutte: Facebook er bra, så lenge jeg slipper å bli bombardert med invitasjoner til spill og liknende. For meg handler det primært om å ha kontakt, mye eller lite, med andre. Til og med noen jeg ellers antagelig ikke ville hatt kontakt med i det hele tatt.
Dessuten å få være litt ”spion”…

Jeg - praktisk?

For noen år siden var jeg sammen med en fyr som spurte meg om jeg anså meg selv for å være praktisk. Naturligvis svarte jeg ja på det! Alvorlig talt, jeg hadde da bodd i egen leilighet i mange år! Visste utmerket godt hvordan jeg skulle skifte lyspærer og sikringer…! Dessuten hadde jeg hengt opp alle bilder selv, satt opp noen IKEA-møbler selv, og malt mesteparten av veggene i stuen selv. Tilbakemeldingen hans var at jeg ikke var praktisk… Hmmm, I didn’t see that coming… Han hadde helt andre tanker om hva som er praktisk enn det jeg hadde. Da snakker vi; koble tv’n, bygge hyller, mekke på bilen, osv. Med andre ord, mer spesielle og større ting.

Måtte bare innrømme at i følge hans definisjon av praktisk så dugde jeg ikke til så mye. I ettertid har jeg innimellom grublet litt over dette. Det å være praktisk kan da ikke bare bety å kunne snekre terrasse, planere en plen, eller utføre oljeskift på bilen? Faktum er at jeg kan mye. Ikke er jeg redd for å jobbe. Tar gjerne i når noe er tungt å bære. Opplever ikke selv at jeg er en hjelpeløs variant av et kvinnemenneske.

Da jeg flyttet inn i den leiligheten jeg bor i nå gjorde jeg en del forskjellig. Vasket ned tak og vegger, og malte stuetak + vegger. Dessuten hang jeg opp en hylle. Jepp, det er kanskje det ultimate bevis på at jeg er praktisk. Der stod jeg i en trang entré, med en stor og uhåndterlig hylle. Den skulle skrus fast på vinkler, som igjen skulle skrus fast i veggen. Jeg har en elektrisk drill, og så for meg at dette skulle gå kjempefint! Jo da, først slo den ene skruen seg ”vrang”, slik at drillen ødela stjernen på toppen. Men skruen var et stykke inn i veggen, så jeg regnet det som greit. Så var det å holde hyllen oppe med skulderen – mens jeg stod på tå for å komme i riktig høyde mens jeg skrudde i skruene på den ene siden. Deretter måtte jeg holde oppe hyllen samtidig som jeg skrudde i skruene på den andre siden. End of the story: Hyllen henger litt skjevt. Naturligvis.

Selv om andre garantert kunne gjort det både mer effektivt og nøyaktig enn det jeg gjorde, ble resultatet greit. Hyllen blir brukt, og det er viktigst. Så er jeg praktisk? Vel, jeg er ingen snekker, mekaniker, rørlegger eller elektriker. Heller ikke tør jeg sette i gang med tapetsering på egen hånd, men allikevel… La meg rope det ut: JAAAA, jeg er praktisk!! Det synes i hvert fall jeg, selv om det noen ganger er best å få litt hjelp.

Jeg - student

I tre år har jeg vært heltidsstudent. Først to år på lærerutdanningen, deretter et år på Arbeids- og velferdsforvaltning (også blant enkelte kalt NAV-utdanningen). I høst kom jeg inn på sosionomutdanningen, og har to år igjen før jeg er ferdig.

Underveis i et studie oppstår det ubeskrivelig raskt… hva kan det kalles?... hindre for å bli nominert for tittelen ”Studentus perfectocus”… Slik som at man har utrolig mye ”fritid” som student. Vi er voksne mennesker som har valgt å studere, og det er lite obligatorisk undervisning. Hva blir et naturlig resultat av dette? Vel, uansett hvor motivert jeg er – før hvert eneste semester – slår det meg bestandig hvor utrolig mange interessante ting som finnes i denne verden. Jeg nevner i fleng; hunden min, foreldrene mine, handle, vaske klær, klippe plenen, se på TV når jeg har en-times frokost/lunch, sove lenge… For jeg KAN jo gjøre disse tingene! Ingen passer på at pensum blir lest. Til syvende og sist går manglende pensumlesing kun utover meg selv. Og det gjør det… Spesielt rett før eksamen… Når siste eksamen er ferdig, er jeg helt utslitt, og kunne sikkert sovet i flere dager. Ikke så rart når man legger til grunn at det har vært minimalt med søvn de foregående tre ukene…

Allikevel har det, til min store forbauselse, gått bra…! Men i august var jeg fast bestemt på at nuh! skulle leserutiner innføres i mitt liv. Oh yeah! Ikke mer stress-lesing, med mye gotteri-spising og brus-drikking et par uker før eksamen. Nå er det under 1 måned til første eksamen… Jeg fatter ikke hvor tiden blir av, og hvor fort dagene går, og hvor utrolig lite pensumlesing det blir… Hva i all verden bruker jeg tiden til? I går: Stod opp tidlig for å være på forelesning kl. 0915-1200. I dette faget skal jeg levere en oppgave innen mandag (i dag er det torsdag). Forelesningen gav meg noen tanker i hodet, og det skulle jeg jobbe med når jeg kom hjem. Men først måtte jeg handle, og lage god lunch. Tittet på meningsfull tidlig-ettermiddags-TV da jeg nøt lunchen, og som lyn fra klar himmel: Gjeeeeeesp…! Innmari trøtt! Egentlig ikke så rart, hadde jo stått opp unaturlig tidlig. Skulle ta en liten 1-times lur, men jøye meg! så godt det er med kvalitetssøvn! Ble litt lang lur. Gikk tur med Tessa da jeg stod opp, så var det middagstid. Deretter gikk kvelden, og plutselig var det sengetid.

I dag er det atter en ny dag. Hadde bare en avtale på formiddagen, men resten av dagen skal det leses og jobbes med innleveringsoppgave. Det blir nok den nye dagen i resten av mitt studentliv. Føler det på meg.

Tessa studerer ikke...

Jeg - om Drømmemannen

En bekjent spurte meg, for ikke lenge siden, hvordan Drømmemannen min er. Fakta talt så ble jeg litt perpleks – det er ganske lenge siden jeg har tenkt på noen Drømmemann… Svaret han fikk var ikke særlig gjennomtenkt…

Da jeg var yngre hadde jeg veldig bestemte meninger om Drømmemannen; han skulle være fin, sjarmerende, morsom, hyggelig, snill, trofast, ærlig, lojal, kosete, hygienisk, handy, god til å lage mat, ikke noe særlig kresen, stolt av meg, holde hånd blant folk, kysse blant folk, elske dyr, være huslig, sjelden argumentere mot meg, ikke røyke, i hvert fall ikke snuse… Og så videre… Vi snakker om Mr. Perfect, intet mindre. Etter å ha lest x antall kjærlighetsromaner, samt sett x antall kjærlighetsfilmer, visste jeg at det finnes perfekte menn ”der ute”. Om ikke lenge ville jeg møte han som jeg skulle bli lykkelig sammen med…

Så hva kan jeg si? Det er ikke like lett å finne Drømmemannen som det kan se ut som i bøker og på film. Dette er noe alle vet, og som jeg også egentlig visste, men allikevel levde jeg nok i en slags ønskeverden… Det stadiet er tilbakelagt for lenge siden, og det er nok også noe av grunnen til at jeg ble satt ut da jeg fikk spørsmålet om hva jeg anser som Drømmemannen. Illusjonene er tapt, jeg tror ikke lenger han finnes… Men egentlig er det greit. Dersom jeg noen gang ”finner” en mann, kommer han ikke til å være perfekt. Etter å ha levd noen år, og vært involvert i flere mer eller mindre seriøse forhold, har jeg kommet frem til at jeg behøver ikke Drømmemannen – jeg ønsker meg en som jeg kan ha det bra sammen med. I min verden innebærer det at vi har enkelte felles interesser. Det er avgjørende å møte en som liker hunder, og gjerne vil være med meg på lufteturer. Respekt er grunnleggende. Dersom man respekterer partneren sin tror jeg mange andre kvaliteter naturlig følger.

Konklusjonen må være at jeg ikke lenger er så opptatt av Drømmemannen, egentlig hadde jeg vært godt fornøyd om jeg møtte Mannen…

Jeg - singel

For noen år siden var jeg gift – i ca et kvarter… Det var litt for impulsivt, og vi tok en sjanse på noe som ikke varte. Da han flyttet ut bestemte jeg meg for å aldri involvere meg med menn mer – nok var nok! Det har endret seg, og jeg har lyst på en kjæreste igjen. Er ikke desperat, for jeg har det greit som singel, men savner en spesiell innimellom. I det siste har jeg fått en del kommentarer, og spørsmål om hvorfor jeg er singel. Hva kan være grunnen? Da setter jeg meg ned, klistrer på meg mitt mildeste ansiktsuttrykk, legger hodet litt på skakke, og sier: ”Jo, nå skal du høre her. Det har seg slik…”

Naturligvis gjør jeg ikke det. Faktum er at jeg ikke har svaret på slike spørsmål. Heller ikke vet jeg hva som er best respons når noen sier: ”Jeg forstår ikke at du er singel…” Takk, det er vel et slags kompliment… I det siste har jeg i det minste tenkt mer over dette, og antar svaret på mitt singelliv må være:

• Dårlig selvbilde: Som min 4-årige niese så utmerket uttrykte det: ”Du har større mage og lengre pupper enn mamma.” Slike ting er det i det minste mulig å gjøre noe med...
• Alle gode menn er allerede opptatt – eller de blir ”tatt” med en gang de blir single. De beste menn blir aldri gående alene lenge.
• Den rette har simpelthen ikke dukket opp enda…

En stund tilbake møtte jeg en mann som virkelig har mange kvaliteter jeg søker. Vi hadde gode samtaler, lo masse, og hadde det generelt veldig fint. Han synes jeg er flott… Sukk… Herlig… Gjensidig tiltrekning, samt gjensidig trivsel i hverandres selskap – han falt for meg, og jeg falt for ham. Han valgte meg bort… Jeg passer ikke inn i livet hans nå. For å bruke hans egne ord: ”Du er rett jente, til feil tid…” Damn…

Så, fremdeles har jeg ikke noe godt svar på spørsmålet hvorfor jeg er singel… Kanskje det er som i Aerosmith-låten: ”I kept the right ones out, and let the wrong ones in …” Noe sannhet er det nok i det, men hva med skjebnen (eller andre høye makter)…? Nei, mest av alt tror jeg det er mine egne valg som styrer hva som skjer i livet mitt… Uansett, nå er det igjen tid for å kysse noen frosker, for til slutt – forhåpentligvis – å finne min prins.

Jeg - skulle ønske jeg var ung igjen...

"Youth is wasted on the young"

Sitat George Bernhard Shaw, irsk-engelsk dramatiker. Ikke at jeg er så hønn-gammal, men det er ikke til å komme forbi at alderen etter hvert faktisk begynner å sette sine spor på en ikke helt ung og sprek kropp. Livet går sin gang, og det er i grunnen stort sett greit. Jeg er meg på godt og vondt – et resultat av både arv, miljø, valg og erfaringer. Så i hvilke sammenhenger skulle jeg ønske jeg var ung igjen? Små rynker og linjer i huden går det an å leve med, men hva med fysikken? Eller valgmuligheter?

Fysikken er nesten et latterlig kapittel. Jeg husker at jeg så med overbærenhet på mine foreldre som ble slitne og krøkkete etter fysiske ”utskeielser” som å luke i bed, bære tungt, vaske huset osv. Forleden skulle jeg rydde ut av to rom. Det var ikke overfylte rom, men det var fryktelig rotete, og det meste lå på gulvet. Da jeg var ferdig med rydding og støvsuging klaget kroppen som jeg kan forestille meg den gjør på eldgamle mennesker. Det gikk fint å sette meg i lenestolen, men å komme meg opp av den igjen var en huskestue uten sidestykke. Alt i kroppen protesterte mot den ublide handling som bestod i å sette føttene på gulvet og løfte meg selv opp i stående posisjon. Greit nok, jeg er ikke den sprekeste personen i utgangspunktet, men det har jeg heller aldri vært. Så når kroppen verker og knirker og klager som den gjør, skriver jeg det ned på kontoen ”Begynner å bli eldre”…

Og så har vi kjærligheten, da. I helgene er jeg ofte på byen om kvelden/natten. Det er noe fascinerende med å se de unge flørte, holde hender, se hverandre dypt inn i øynene. I en blogg kan jeg til og med innrømme at noen ganger blir jeg litt misunnelig… Husker selv hvordan det var, spennende med flørt, spennende å gå på date, spennende å se om det ville utvikle seg til ”noe mer”. Dessuten finnes det mange valgmuligheter. De færreste er i forhold eller gift, i motsetning til hvordan situasjonen er for oss som er litt eldre.

Sett fra èn side er det mulig å argumentere for at jeg gjør ”unge” valg, for i en alder av 36 år begynte jeg å studere. Nå skal det sies at det finnes en del ikke helt purunge personer som studerer, men vi er ikke i flertall. Fremdeles er det to år til jeg kan smykke meg med tittelen sosionom, og da har jeg nådd den gylne alder 41 år. Er det reelt å si at jeg da har de samme mulighetene som de som er i 20-årene? For noen arbeidsgivere vil kanskje livserfaring være et pre. Men hva med meg selv? Er jeg villig til å flytte ”hvorsomhelst” for å få en jobb? Da jeg var 21 år flyttet jeg til Østlandet, fra Sørlandet, for en jobb. Ikke noe problem, selv om både plassen og menneskene der var ukjente. Den innstillingen har mange unge, og jeg kjenner på at ikke er det samme for meg lenger. Alt er mye enklere for unge. De har ofte ikke etablert seg noe særlig, de er åpne for forandringer, og livet ligger fremfor dem som en uskrevet bok. Spennende og utfordrende. Jeg, derimot, begynner å bli ”satt”… Vel, ikke har jeg eget hus eller egen leilighet, men jeg har mange ting! Møbler og dill og dall, og jeg synes det er deilig å ha mine ting. Med en gang legges listen i forhold til muligheter… Dette innebærer nemlig at jeg ikke kan bo i en liten leilighet, å nei du! Jeg må ha rikelig med plass til alle tingene mine, for det er utenkelig å skille meg av med noe… I seg selv behøver ikke dette å være et problem, for det finnes flust med store leiligheter rundt omkring. Økonomisk er det derimot, naturligvis, en enorm utfordring – spesielt for en person som er alene og har studiegjeld. Denne utfordringen kan for så vidt lett løses; ved at jeg vinner noen millioner i Lotto.

Nå må jeg forsøke meg på en konklusjon på denne problemstillingen! Egentlig er det greit å ikke være ung lenger. Naturligvis hadde det vært deilig å ha uante valgmuligheter igjen, men hva ville skjedd om jeg var ung igjen? Jeg kan naturligvis håpe og tro at jeg ville latt være å gjøre de tingene som jeg nå ser at ikke burde vært gjort, men er det sannsynlig…? Neppe, for da jeg var ung og dum var jeg ung og dum. Og kanskje det er nettopp derfor ungdommen er slik den er; man har muligheten til å ta dårlige avgjørelser fordi man har hele livet fremfor seg til å velge å gjøre andre ting senere – som forhåpentligvis vil være bedre.

Men det hadde vært fint med et større utvalg i menn…

Jeg - har en plan

Jepp, det er nå den store forandringen skal skje. Høsten innebærer studier og ekstrajobbing – helst 3 jobber; på polet, noe drosjekjøring, noe regnskapsføring. Målet er å klare å sjonglere disse tingene, i tillegg til å ta vare på hunden og huset. Dessuten er det også på tide å gjøre noe med sunnhetsgehalten i livet mitt. Det første jeg har gjort er å selge bilen. Akkurat det punktet har også en økonomisk side ved seg, men i forhold til dette innlegget vil det bety at jeg må bruke ”apostlenes hester” mye flittigere, eller også sykle. Gode alternativer for min sunnere livsstil.

Rutiner er gode å ha når jeg skal utføre min plan. Det kan fort bli slik at ting går i glemmeboken, eller utsatt til ”i morgen, eller når jeg vil – for det haster ikke…”. Derfor har jeg nå konstruert en timeplan, og den skal følges til punkt og prikke. Den omhandler alt fra når jeg skal stå opp om morgenen, hvor lange lufteturer hunden skal få, skole- og studietid, arbeidstid, og ”bevege-meg”-tid. Dessuten skal hver uke ha en ny meny – spesielt for middager. Jeg har i det siste vært veldig opptatt av å lage mat selv, med så lite halv- og helfabrikata som overhodet mulig. Bake mitt eget brød og lignende står naturligvis også på tapetet. Mmmmm, blir godt!

Jepp, disse tingene inngår i min nye plan. Jeg skal få tid til alt, og allikevel føle at aktivitetene ikke vokser meg over hodet. Flott! Og dette er på ingen måte som nyttårsforsetter, eller ”jeg skal begynne med det i morgen/mandag”, som de aller fleste av oss allikevel ikke klarer å overholde. Å nei, dette er en plan som er laget midt i året, og satt ned på ”papiret” (les dataen) midt i uken. Dermed finnes det ingen som helst grunn til at ikke min plan skal kunne gjennomføres. Kjenner det er på tide å gi meg selv en klapp på skulderen.

God plan!

Jeg - og Tessa

Jeg har en datter. Hun ble 7 år i sommer. Nydelig er hun, og kjempegrei. Veldig lettvint, for hun klarer seg mye alene. Det har hun for så vidt gjort helt siden hun var ca. ½ år gammel. Kjempedeilig å ikke behøve å bry meg om barnevakt når jeg skal på jobb, eller tar meg en tur på byen i helgene.

Datteren min er en hund, menneskets beste venn. Tessa er en rottweiler, som ikke følger rasestandarden, og dermed ikke hadde noen mulighet for å bli utstillingshund. Det gjør ikke noe. Tessa er min kosehund, og vi bryr oss ikke så mye om daglig børsting og slikt.

Tessa er ikke voldsomt veloppdragen. Dette er naturligvis ikke hennes feil. Man vil da aldri finne på å be et barn oppdra seg selv…? Da hun var litt over ½ år, og før hun ble 1 år, var min mann (nå eksmann) og jeg på dressurkurs med henne. Først grunnkurs og deretter et videregående kurs. Min nydelige, fantastiske hund gjorde det kjempebra! Hun var relativt lett å få til å gå fint, og sitte og vente, og gå i bånd når fremmede holdt henne. Så kom hverdagen. Dressuren skulle opprettholdes. Det var planen. Og planen gikk i den velkjente vasken… Stakkars Tessa er ikke lenger så flink til å gå i bånd, hun er blitt en slik hund som går tur med eieren. Ikke nok med det – noe skjedde i hodet hennes etter en av løpetidene. Plutselig hoppet og bjeffet min hund, som tidligere var så vennlig mot alle, mot andre hunder. Dette fører naturlig nok til mye sosial isolasjon. Ikke mange andre hundeeiere føler seg trygge når en rottweiler, om enn ikke så veldig stor, hopper og bjeffer mot hunden deres. Vet ikke helt hva som skjer, virker som hun vil skremme hundene til å bli venner med henne… Dessuten skal hun ”ta” biler noen ganger. Spesielt om de er så frekke å ruse motoren, eller akselererer raskt, eller har brummende diesel-motor.

Barnet mitt elsker mennesker, og å få besøk er helt supert. Da er det logring, innsmigring og gjerne litt hopping som står på menyen. Det er ikke lett for besøkende å få ro, for de er forutbestemt til å klappe og kose – mye og lenge – etter at de egentlig ikke har noe ønske om å klappe og kose mer. Er det noe datteren min kan, så er det å trykke snuten sin under en hånd og vippe den opp på hodet sitt.

Tessa er vakthund. Who knew?! Nylig satt jeg i stuen min, og ante fred og ingen fare. Det var varme i vedovnen, jeg satt foran PC’n, hunden lå og sov på gulvet. …trodde jeg… Plutselig stod hun foran terrassedøren og satt i gang med uling og bjeffing. Aha!, tenkte jeg, her er det en katt på ferde! For hun er ikke så veldig glad i katter, egentlig ganske likt mange andre hunder. Vi har noen katter i nabolaget, og de er registrert vandrende både på plenen og terrassen tidligere. Etter å ha forsøkt med hysjing noen ganger gikk jeg bort til døren for å prøve å se hva hun så (eller trodde hun så…). Men det var mørkt ute, og jeg så bare konturene av trehjulsykkelen til niesen min. Overbevist som jeg var om at hun så syner, åpnet jeg døren, mens jeg holdt henne i halsbåndet. Hun trakk og dro og bjeffet. Jeg så ingenting, og hun kapitulerte til slutt – noe undrende og motvillig. Et par timer senere skulle vi ut og ha den siste kveldsrunden. Da så jeg at det hang en pose på ytterdøren. Det var fra en butikk som skulle ha gjenåpning, og i posen var det noen vareprøver. Da måtte jeg innse at jeg faktisk har en vakthund. Hun hørte mest sannsynlig den eller de som hang opp posen på døren. Flinke hunden. Ikke det at jeg applauderer bjeffing i tide og utide, men det er rett og slett litt betryggende å vite at hun sier i fra dersom det er noen – for henne – uvedkommende i nærheten av huset.

Det er mye som kan skrives om Tessa, og faren er vel stor for at hun kommer til å bli nevnt i senere blogg-innlegg. Jeg vil bare avslutte dette med å skrive at til tross for sine begrensete sosiale antenner, sine fikse ideer og sitt stae vesen, er Tessa barnet mitt. Hun er alltid glad for å se meg, selv om jeg bare har vært ute med søppelposen i søppelkassen. Hun har glimt i øyet, og er en god grunn til å komme meg opp og ut av huset innimellom. Og hun har to diplomer som bevis for at hun har vært på dressurkurs.