Jeg - student

I tre år har jeg vært heltidsstudent. Først to år på lærerutdanningen, deretter et år på Arbeids- og velferdsforvaltning (også blant enkelte kalt NAV-utdanningen). I høst kom jeg inn på sosionomutdanningen, og har to år igjen før jeg er ferdig.

Underveis i et studie oppstår det ubeskrivelig raskt… hva kan det kalles?... hindre for å bli nominert for tittelen ”Studentus perfectocus”… Slik som at man har utrolig mye ”fritid” som student. Vi er voksne mennesker som har valgt å studere, og det er lite obligatorisk undervisning. Hva blir et naturlig resultat av dette? Vel, uansett hvor motivert jeg er – før hvert eneste semester – slår det meg bestandig hvor utrolig mange interessante ting som finnes i denne verden. Jeg nevner i fleng; hunden min, foreldrene mine, handle, vaske klær, klippe plenen, se på TV når jeg har en-times frokost/lunch, sove lenge… For jeg KAN jo gjøre disse tingene! Ingen passer på at pensum blir lest. Til syvende og sist går manglende pensumlesing kun utover meg selv. Og det gjør det… Spesielt rett før eksamen… Når siste eksamen er ferdig, er jeg helt utslitt, og kunne sikkert sovet i flere dager. Ikke så rart når man legger til grunn at det har vært minimalt med søvn de foregående tre ukene…

Allikevel har det, til min store forbauselse, gått bra…! Men i august var jeg fast bestemt på at nuh! skulle leserutiner innføres i mitt liv. Oh yeah! Ikke mer stress-lesing, med mye gotteri-spising og brus-drikking et par uker før eksamen. Nå er det under 1 måned til første eksamen… Jeg fatter ikke hvor tiden blir av, og hvor fort dagene går, og hvor utrolig lite pensumlesing det blir… Hva i all verden bruker jeg tiden til? I går: Stod opp tidlig for å være på forelesning kl. 0915-1200. I dette faget skal jeg levere en oppgave innen mandag (i dag er det torsdag). Forelesningen gav meg noen tanker i hodet, og det skulle jeg jobbe med når jeg kom hjem. Men først måtte jeg handle, og lage god lunch. Tittet på meningsfull tidlig-ettermiddags-TV da jeg nøt lunchen, og som lyn fra klar himmel: Gjeeeeeesp…! Innmari trøtt! Egentlig ikke så rart, hadde jo stått opp unaturlig tidlig. Skulle ta en liten 1-times lur, men jøye meg! så godt det er med kvalitetssøvn! Ble litt lang lur. Gikk tur med Tessa da jeg stod opp, så var det middagstid. Deretter gikk kvelden, og plutselig var det sengetid.

I dag er det atter en ny dag. Hadde bare en avtale på formiddagen, men resten av dagen skal det leses og jobbes med innleveringsoppgave. Det blir nok den nye dagen i resten av mitt studentliv. Føler det på meg.

Tessa studerer ikke...

Jeg - om Drømmemannen

En bekjent spurte meg, for ikke lenge siden, hvordan Drømmemannen min er. Fakta talt så ble jeg litt perpleks – det er ganske lenge siden jeg har tenkt på noen Drømmemann… Svaret han fikk var ikke særlig gjennomtenkt…

Da jeg var yngre hadde jeg veldig bestemte meninger om Drømmemannen; han skulle være fin, sjarmerende, morsom, hyggelig, snill, trofast, ærlig, lojal, kosete, hygienisk, handy, god til å lage mat, ikke noe særlig kresen, stolt av meg, holde hånd blant folk, kysse blant folk, elske dyr, være huslig, sjelden argumentere mot meg, ikke røyke, i hvert fall ikke snuse… Og så videre… Vi snakker om Mr. Perfect, intet mindre. Etter å ha lest x antall kjærlighetsromaner, samt sett x antall kjærlighetsfilmer, visste jeg at det finnes perfekte menn ”der ute”. Om ikke lenge ville jeg møte han som jeg skulle bli lykkelig sammen med…

Så hva kan jeg si? Det er ikke like lett å finne Drømmemannen som det kan se ut som i bøker og på film. Dette er noe alle vet, og som jeg også egentlig visste, men allikevel levde jeg nok i en slags ønskeverden… Det stadiet er tilbakelagt for lenge siden, og det er nok også noe av grunnen til at jeg ble satt ut da jeg fikk spørsmålet om hva jeg anser som Drømmemannen. Illusjonene er tapt, jeg tror ikke lenger han finnes… Men egentlig er det greit. Dersom jeg noen gang ”finner” en mann, kommer han ikke til å være perfekt. Etter å ha levd noen år, og vært involvert i flere mer eller mindre seriøse forhold, har jeg kommet frem til at jeg behøver ikke Drømmemannen – jeg ønsker meg en som jeg kan ha det bra sammen med. I min verden innebærer det at vi har enkelte felles interesser. Det er avgjørende å møte en som liker hunder, og gjerne vil være med meg på lufteturer. Respekt er grunnleggende. Dersom man respekterer partneren sin tror jeg mange andre kvaliteter naturlig følger.

Konklusjonen må være at jeg ikke lenger er så opptatt av Drømmemannen, egentlig hadde jeg vært godt fornøyd om jeg møtte Mannen…

Jeg - singel

For noen år siden var jeg gift – i ca et kvarter… Det var litt for impulsivt, og vi tok en sjanse på noe som ikke varte. Da han flyttet ut bestemte jeg meg for å aldri involvere meg med menn mer – nok var nok! Det har endret seg, og jeg har lyst på en kjæreste igjen. Er ikke desperat, for jeg har det greit som singel, men savner en spesiell innimellom. I det siste har jeg fått en del kommentarer, og spørsmål om hvorfor jeg er singel. Hva kan være grunnen? Da setter jeg meg ned, klistrer på meg mitt mildeste ansiktsuttrykk, legger hodet litt på skakke, og sier: ”Jo, nå skal du høre her. Det har seg slik…”

Naturligvis gjør jeg ikke det. Faktum er at jeg ikke har svaret på slike spørsmål. Heller ikke vet jeg hva som er best respons når noen sier: ”Jeg forstår ikke at du er singel…” Takk, det er vel et slags kompliment… I det siste har jeg i det minste tenkt mer over dette, og antar svaret på mitt singelliv må være:

• Dårlig selvbilde: Som min 4-årige niese så utmerket uttrykte det: ”Du har større mage og lengre pupper enn mamma.” Slike ting er det i det minste mulig å gjøre noe med...
• Alle gode menn er allerede opptatt – eller de blir ”tatt” med en gang de blir single. De beste menn blir aldri gående alene lenge.
• Den rette har simpelthen ikke dukket opp enda…

En stund tilbake møtte jeg en mann som virkelig har mange kvaliteter jeg søker. Vi hadde gode samtaler, lo masse, og hadde det generelt veldig fint. Han synes jeg er flott… Sukk… Herlig… Gjensidig tiltrekning, samt gjensidig trivsel i hverandres selskap – han falt for meg, og jeg falt for ham. Han valgte meg bort… Jeg passer ikke inn i livet hans nå. For å bruke hans egne ord: ”Du er rett jente, til feil tid…” Damn…

Så, fremdeles har jeg ikke noe godt svar på spørsmålet hvorfor jeg er singel… Kanskje det er som i Aerosmith-låten: ”I kept the right ones out, and let the wrong ones in …” Noe sannhet er det nok i det, men hva med skjebnen (eller andre høye makter)…? Nei, mest av alt tror jeg det er mine egne valg som styrer hva som skjer i livet mitt… Uansett, nå er det igjen tid for å kysse noen frosker, for til slutt – forhåpentligvis – å finne min prins.

Jeg - skulle ønske jeg var ung igjen...

"Youth is wasted on the young"

Sitat George Bernhard Shaw, irsk-engelsk dramatiker. Ikke at jeg er så hønn-gammal, men det er ikke til å komme forbi at alderen etter hvert faktisk begynner å sette sine spor på en ikke helt ung og sprek kropp. Livet går sin gang, og det er i grunnen stort sett greit. Jeg er meg på godt og vondt – et resultat av både arv, miljø, valg og erfaringer. Så i hvilke sammenhenger skulle jeg ønske jeg var ung igjen? Små rynker og linjer i huden går det an å leve med, men hva med fysikken? Eller valgmuligheter?

Fysikken er nesten et latterlig kapittel. Jeg husker at jeg så med overbærenhet på mine foreldre som ble slitne og krøkkete etter fysiske ”utskeielser” som å luke i bed, bære tungt, vaske huset osv. Forleden skulle jeg rydde ut av to rom. Det var ikke overfylte rom, men det var fryktelig rotete, og det meste lå på gulvet. Da jeg var ferdig med rydding og støvsuging klaget kroppen som jeg kan forestille meg den gjør på eldgamle mennesker. Det gikk fint å sette meg i lenestolen, men å komme meg opp av den igjen var en huskestue uten sidestykke. Alt i kroppen protesterte mot den ublide handling som bestod i å sette føttene på gulvet og løfte meg selv opp i stående posisjon. Greit nok, jeg er ikke den sprekeste personen i utgangspunktet, men det har jeg heller aldri vært. Så når kroppen verker og knirker og klager som den gjør, skriver jeg det ned på kontoen ”Begynner å bli eldre”…

Og så har vi kjærligheten, da. I helgene er jeg ofte på byen om kvelden/natten. Det er noe fascinerende med å se de unge flørte, holde hender, se hverandre dypt inn i øynene. I en blogg kan jeg til og med innrømme at noen ganger blir jeg litt misunnelig… Husker selv hvordan det var, spennende med flørt, spennende å gå på date, spennende å se om det ville utvikle seg til ”noe mer”. Dessuten finnes det mange valgmuligheter. De færreste er i forhold eller gift, i motsetning til hvordan situasjonen er for oss som er litt eldre.

Sett fra èn side er det mulig å argumentere for at jeg gjør ”unge” valg, for i en alder av 36 år begynte jeg å studere. Nå skal det sies at det finnes en del ikke helt purunge personer som studerer, men vi er ikke i flertall. Fremdeles er det to år til jeg kan smykke meg med tittelen sosionom, og da har jeg nådd den gylne alder 41 år. Er det reelt å si at jeg da har de samme mulighetene som de som er i 20-årene? For noen arbeidsgivere vil kanskje livserfaring være et pre. Men hva med meg selv? Er jeg villig til å flytte ”hvorsomhelst” for å få en jobb? Da jeg var 21 år flyttet jeg til Østlandet, fra Sørlandet, for en jobb. Ikke noe problem, selv om både plassen og menneskene der var ukjente. Den innstillingen har mange unge, og jeg kjenner på at ikke er det samme for meg lenger. Alt er mye enklere for unge. De har ofte ikke etablert seg noe særlig, de er åpne for forandringer, og livet ligger fremfor dem som en uskrevet bok. Spennende og utfordrende. Jeg, derimot, begynner å bli ”satt”… Vel, ikke har jeg eget hus eller egen leilighet, men jeg har mange ting! Møbler og dill og dall, og jeg synes det er deilig å ha mine ting. Med en gang legges listen i forhold til muligheter… Dette innebærer nemlig at jeg ikke kan bo i en liten leilighet, å nei du! Jeg må ha rikelig med plass til alle tingene mine, for det er utenkelig å skille meg av med noe… I seg selv behøver ikke dette å være et problem, for det finnes flust med store leiligheter rundt omkring. Økonomisk er det derimot, naturligvis, en enorm utfordring – spesielt for en person som er alene og har studiegjeld. Denne utfordringen kan for så vidt lett løses; ved at jeg vinner noen millioner i Lotto.

Nå må jeg forsøke meg på en konklusjon på denne problemstillingen! Egentlig er det greit å ikke være ung lenger. Naturligvis hadde det vært deilig å ha uante valgmuligheter igjen, men hva ville skjedd om jeg var ung igjen? Jeg kan naturligvis håpe og tro at jeg ville latt være å gjøre de tingene som jeg nå ser at ikke burde vært gjort, men er det sannsynlig…? Neppe, for da jeg var ung og dum var jeg ung og dum. Og kanskje det er nettopp derfor ungdommen er slik den er; man har muligheten til å ta dårlige avgjørelser fordi man har hele livet fremfor seg til å velge å gjøre andre ting senere – som forhåpentligvis vil være bedre.

Men det hadde vært fint med et større utvalg i menn…

Jeg - har en plan

Jepp, det er nå den store forandringen skal skje. Høsten innebærer studier og ekstrajobbing – helst 3 jobber; på polet, noe drosjekjøring, noe regnskapsføring. Målet er å klare å sjonglere disse tingene, i tillegg til å ta vare på hunden og huset. Dessuten er det også på tide å gjøre noe med sunnhetsgehalten i livet mitt. Det første jeg har gjort er å selge bilen. Akkurat det punktet har også en økonomisk side ved seg, men i forhold til dette innlegget vil det bety at jeg må bruke ”apostlenes hester” mye flittigere, eller også sykle. Gode alternativer for min sunnere livsstil.

Rutiner er gode å ha når jeg skal utføre min plan. Det kan fort bli slik at ting går i glemmeboken, eller utsatt til ”i morgen, eller når jeg vil – for det haster ikke…”. Derfor har jeg nå konstruert en timeplan, og den skal følges til punkt og prikke. Den omhandler alt fra når jeg skal stå opp om morgenen, hvor lange lufteturer hunden skal få, skole- og studietid, arbeidstid, og ”bevege-meg”-tid. Dessuten skal hver uke ha en ny meny – spesielt for middager. Jeg har i det siste vært veldig opptatt av å lage mat selv, med så lite halv- og helfabrikata som overhodet mulig. Bake mitt eget brød og lignende står naturligvis også på tapetet. Mmmmm, blir godt!

Jepp, disse tingene inngår i min nye plan. Jeg skal få tid til alt, og allikevel føle at aktivitetene ikke vokser meg over hodet. Flott! Og dette er på ingen måte som nyttårsforsetter, eller ”jeg skal begynne med det i morgen/mandag”, som de aller fleste av oss allikevel ikke klarer å overholde. Å nei, dette er en plan som er laget midt i året, og satt ned på ”papiret” (les dataen) midt i uken. Dermed finnes det ingen som helst grunn til at ikke min plan skal kunne gjennomføres. Kjenner det er på tide å gi meg selv en klapp på skulderen.

God plan!

Jeg - og Tessa

Jeg har en datter. Hun ble 7 år i sommer. Nydelig er hun, og kjempegrei. Veldig lettvint, for hun klarer seg mye alene. Det har hun for så vidt gjort helt siden hun var ca. ½ år gammel. Kjempedeilig å ikke behøve å bry meg om barnevakt når jeg skal på jobb, eller tar meg en tur på byen i helgene.

Datteren min er en hund, menneskets beste venn. Tessa er en rottweiler, som ikke følger rasestandarden, og dermed ikke hadde noen mulighet for å bli utstillingshund. Det gjør ikke noe. Tessa er min kosehund, og vi bryr oss ikke så mye om daglig børsting og slikt.

Tessa er ikke voldsomt veloppdragen. Dette er naturligvis ikke hennes feil. Man vil da aldri finne på å be et barn oppdra seg selv…? Da hun var litt over ½ år, og før hun ble 1 år, var min mann (nå eksmann) og jeg på dressurkurs med henne. Først grunnkurs og deretter et videregående kurs. Min nydelige, fantastiske hund gjorde det kjempebra! Hun var relativt lett å få til å gå fint, og sitte og vente, og gå i bånd når fremmede holdt henne. Så kom hverdagen. Dressuren skulle opprettholdes. Det var planen. Og planen gikk i den velkjente vasken… Stakkars Tessa er ikke lenger så flink til å gå i bånd, hun er blitt en slik hund som går tur med eieren. Ikke nok med det – noe skjedde i hodet hennes etter en av løpetidene. Plutselig hoppet og bjeffet min hund, som tidligere var så vennlig mot alle, mot andre hunder. Dette fører naturlig nok til mye sosial isolasjon. Ikke mange andre hundeeiere føler seg trygge når en rottweiler, om enn ikke så veldig stor, hopper og bjeffer mot hunden deres. Vet ikke helt hva som skjer, virker som hun vil skremme hundene til å bli venner med henne… Dessuten skal hun ”ta” biler noen ganger. Spesielt om de er så frekke å ruse motoren, eller akselererer raskt, eller har brummende diesel-motor.

Barnet mitt elsker mennesker, og å få besøk er helt supert. Da er det logring, innsmigring og gjerne litt hopping som står på menyen. Det er ikke lett for besøkende å få ro, for de er forutbestemt til å klappe og kose – mye og lenge – etter at de egentlig ikke har noe ønske om å klappe og kose mer. Er det noe datteren min kan, så er det å trykke snuten sin under en hånd og vippe den opp på hodet sitt.

Tessa er vakthund. Who knew?! Nylig satt jeg i stuen min, og ante fred og ingen fare. Det var varme i vedovnen, jeg satt foran PC’n, hunden lå og sov på gulvet. …trodde jeg… Plutselig stod hun foran terrassedøren og satt i gang med uling og bjeffing. Aha!, tenkte jeg, her er det en katt på ferde! For hun er ikke så veldig glad i katter, egentlig ganske likt mange andre hunder. Vi har noen katter i nabolaget, og de er registrert vandrende både på plenen og terrassen tidligere. Etter å ha forsøkt med hysjing noen ganger gikk jeg bort til døren for å prøve å se hva hun så (eller trodde hun så…). Men det var mørkt ute, og jeg så bare konturene av trehjulsykkelen til niesen min. Overbevist som jeg var om at hun så syner, åpnet jeg døren, mens jeg holdt henne i halsbåndet. Hun trakk og dro og bjeffet. Jeg så ingenting, og hun kapitulerte til slutt – noe undrende og motvillig. Et par timer senere skulle vi ut og ha den siste kveldsrunden. Da så jeg at det hang en pose på ytterdøren. Det var fra en butikk som skulle ha gjenåpning, og i posen var det noen vareprøver. Da måtte jeg innse at jeg faktisk har en vakthund. Hun hørte mest sannsynlig den eller de som hang opp posen på døren. Flinke hunden. Ikke det at jeg applauderer bjeffing i tide og utide, men det er rett og slett litt betryggende å vite at hun sier i fra dersom det er noen – for henne – uvedkommende i nærheten av huset.

Det er mye som kan skrives om Tessa, og faren er vel stor for at hun kommer til å bli nevnt i senere blogg-innlegg. Jeg vil bare avslutte dette med å skrive at til tross for sine begrensete sosiale antenner, sine fikse ideer og sitt stae vesen, er Tessa barnet mitt. Hun er alltid glad for å se meg, selv om jeg bare har vært ute med søppelposen i søppelkassen. Hun har glimt i øyet, og er en god grunn til å komme meg opp og ut av huset innimellom. Og hun har to diplomer som bevis for at hun har vært på dressurkurs.