En bekjent spurte meg, for ikke lenge siden, hvordan Drømmemannen min er. Fakta talt så ble jeg litt perpleks – det er ganske lenge siden jeg har tenkt på noen Drømmemann… Svaret han fikk var ikke særlig gjennomtenkt…
Da jeg var yngre hadde jeg veldig bestemte meninger om Drømmemannen; han skulle være fin, sjarmerende, morsom, hyggelig, snill, trofast, ærlig, lojal, kosete, hygienisk, handy, god til å lage mat, ikke noe særlig kresen, stolt av meg, holde hånd blant folk, kysse blant folk, elske dyr, være huslig, sjelden argumentere mot meg, ikke røyke, i hvert fall ikke snuse… Og så videre… Vi snakker om Mr. Perfect, intet mindre. Etter å ha lest x antall kjærlighetsromaner, samt sett x antall kjærlighetsfilmer, visste jeg at det finnes perfekte menn ”der ute”. Om ikke lenge ville jeg møte han som jeg skulle bli lykkelig sammen med…
Så hva kan jeg si? Det er ikke like lett å finne Drømmemannen som det kan se ut som i bøker og på film. Dette er noe alle vet, og som jeg også egentlig visste, men allikevel levde jeg nok i en slags ønskeverden… Det stadiet er tilbakelagt for lenge siden, og det er nok også noe av grunnen til at jeg ble satt ut da jeg fikk spørsmålet om hva jeg anser som Drømmemannen. Illusjonene er tapt, jeg tror ikke lenger han finnes… Men egentlig er det greit. Dersom jeg noen gang ”finner” en mann, kommer han ikke til å være perfekt. Etter å ha levd noen år, og vært involvert i flere mer eller mindre seriøse forhold, har jeg kommet frem til at jeg behøver ikke Drømmemannen – jeg ønsker meg en som jeg kan ha det bra sammen med. I min verden innebærer det at vi har enkelte felles interesser. Det er avgjørende å møte en som liker hunder, og gjerne vil være med meg på lufteturer. Respekt er grunnleggende. Dersom man respekterer partneren sin tror jeg mange andre kvaliteter naturlig følger.
Konklusjonen må være at jeg ikke lenger er så opptatt av Drømmemannen, egentlig hadde jeg vært godt fornøyd om jeg møtte Mannen…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar