Jeg - er en VIP

Denne damen liker å gå på byen i helgene, og som det vanedyret jeg er blir det oftest slik at jeg går på samme utested. Det er noe både trygt og greit med å bli litt kjent med bartendere og vakter. Egentlig har jeg alltid hatt det slik. For noen år siden bodde jeg i Oslo, og endte opp med stamsteder der også. Veldig ålreit å – vanligvis – slippe å vente lenge med å få servering når det er mange gjester i baren. Det gjelder bare å få øyekontakt med en av de kjente bartenderne, og ut av kjøleskapet kommer flasken med det gode i.

Aldri før har jeg vært en VIP, men nå er jeg det! Fra og med sist fredag. Utrolig hvor morsomt det er å få en papirlapp som er laminert, der det står at jeg er ”Platinum member”. Både venninnen min og jeg så beundrende på de dyrebare kortene. No more frykt for å måtte stå i lang kø for å komme inn. Bare å flashe mitt laminerte kort mot vaktene, og å strene inn – foran alle de mindre viktige som må stå og vente på sin tur. Nydelig!

OK, så er det vel en grunn til at jeg har blitt tildelt denne tittelen. Antagelig hjelper det at jeg har lagt igjen noen kroner i baren over lengre tid, for jeg er på ingen måte noen kjendis, verken lokal eller nasjonal eller internasjonal. Men det er helt greit. Mitt valg har vært å gå ut for å møte folk, og har etter hvert funnet meg til rette i denne baren.

Gyldigheten på kortet er 1 år, så jeg får nyte det så lenge jeg kan. Antar jeg får mange nye, veldig gode venner i løpet av dette året, for i medlemskapet følger også at jeg kan ha med meg en annen person – som også slipper å stå i kø. Popularitet kom til meg, her skal du på ingen måte motstand finne! Eller…, det er faktisk en mulighet for at mange av de jeg kjenner allerede er faste gjester i den baren, og at de har sitt eget VIP-kort. Vel, om det skulle vise seg å være tilfellet nyter jeg godt av det alene – uansett. En VIP er en VIP, alene eller sammen med andre.

Jeg lover å ikke bli høy på pæra, men det kan tenkes det kommer noen usakligheter om å være VIP i senere innlegg også – bare for å minne de som leser bloggen om min status…

Jeg - går i takt med tiden

I denne sammenhengen mener jeg at jeg har mobiltelefon og bærbar laptop. Dette er ikke særlig spesielt, for alle har det, derfor går jeg i takt med tiden.

Når det er skrevet må jeg innrømme at det satt litt langt inne å gå til anskaffelse av disse tingene, som jeg for øvrig nå er helt avhengig av. Min første mobiltelefon kjøpte jeg i år 2000, men før det hadde jeg lånt er par stykker. Favoritt-aktiviteten var å skrive sms. De skulle ikke være korte, å nei! Hver sms hadde sin pris, og jeg skulle utnytte det til fulle. Sms er en fin måte å kommunisere på, for da kan jeg tenke meg litt om før jeg sender det skrevne ord (og noen ganger kan det være en fordel…). Dessuten er det uhyre greit å alltid være tilgjengelig, selv om jeg ikke akkurat blir nedringt av noen. I tillegg er det mye lettere å gi beskjeder til hverandre i forhold til avtaler – i motsetning til tidligere, da jeg kunne sitte og vente på folk som var forsinket, uten å vite om de kom i det hele tatt. Nå gjorde de som regel det da, men allikevel…



Min Nokia C1-01

                                                                                        

Min mobiltelefon har alle finesser jeg behøver; ringemuligheter utgående og innkommende, sms, kalender og alarm. Dessuten tidtaker, som er greit å ha når jeg lager mat. Det er deilig å ha en enkel telefon, samtidig føles det litt fossilt… ”Alle” har HTC, iPhone eller noe liknende, men uff, jeg orker ikke å sette meg inn i slike komplekse duppeditter. I tillegg er de jo så kostbare! Den siste mobiltelefonen min ble knust på mystisk vis (…), og hadde det vært en dyr telefon ville nok grufølelsen vært mye sterkere enn den faktisk var.

Over til PC. På midten av 1990-tallet hadde jeg en leieboer (les; lillebror) i leiligheten min i Oslo. Han anskaffet seg et – hva jeg opplevde som – monstrum av PC-utstyr. Stor skjerm, tastatur, høyttalere, skriver, og alt dette stod på spisestuebordet. Leiligheten min var ikke stor, så han brukte stuen som soverom, kontor og hobbyrom. Dataspill var det helt store, og jeg ble så lei! Aldri i livet om jeg ville lære meg å bruke data! Det var da slett ikke nødvendig. Skrive brev og jobbsøknader for hånd gikk helt fint, og til nød kunne jeg alltids bruke en skrivemaskin. Å si at jeg var fremtidsrettet er nok å ta litt hardt i. Følgen ble at jeg aldri var borte i e-post og slikt før i 2001, og da i forbindelse med jobb. Litt pinlig var det å måtte få et nybegynnerkurs i mail-åpning og –skriving, men jeg lærte det til slutt.



Lap-topen



Chatting er ikke min greie. Det kan være greit nok når chattingen foregår med noen som er like trege i samtalen som meg, men å chatte med "skravlere" kan være veldig forvirrende og vanskelig. Før jeg har tenkt ut hva slags respons jeg skal gi på noe som er skrevet, kan samtalepartneren ha sendt ut 4 nye setninger. Og når jeg forsøker å svare på alle de, har avsender mest sannsynlig byttet samtale-emne. E-post er en fin ting. Jeg kan tenke over hva jeg vil skrive før jeg sender dem. Allikevel går det kjapt. Jeg er ikke så opptatt av håndskrevne brev lenger, selv om det på mange måter er mye koseligere enn e-poster. I hvert fall om man liker å tegne og skrible litt, for å gjøre brevet mer personlig. OK, litt nostalgi på tampen. Når sant skal sies så var det veldig sjelden jeg skrev brev til noen, og å tegne og skrible på jobbsøknader var egentlig uaktuelt.

Går jeg så i takt med tiden, mon tro? Ja, til en viss grad. Til tross for at ikke tekniske duppeditter er helt min greie, så er jeg med, og tilgjengelig. Selv om det noen ganger føles som jeg henger littegranne etter… Antagelig går jeg til anskaffelse av iPhone eller lignende når det har kommet noe helt nytt og superdupert på markedet…  

Nødvendighetene - om enn ikke siste skrik