Jeg - og Tessa

Jeg har en datter. Hun ble 7 år i sommer. Nydelig er hun, og kjempegrei. Veldig lettvint, for hun klarer seg mye alene. Det har hun for så vidt gjort helt siden hun var ca. ½ år gammel. Kjempedeilig å ikke behøve å bry meg om barnevakt når jeg skal på jobb, eller tar meg en tur på byen i helgene.

Datteren min er en hund, menneskets beste venn. Tessa er en rottweiler, som ikke følger rasestandarden, og dermed ikke hadde noen mulighet for å bli utstillingshund. Det gjør ikke noe. Tessa er min kosehund, og vi bryr oss ikke så mye om daglig børsting og slikt.

Tessa er ikke voldsomt veloppdragen. Dette er naturligvis ikke hennes feil. Man vil da aldri finne på å be et barn oppdra seg selv…? Da hun var litt over ½ år, og før hun ble 1 år, var min mann (nå eksmann) og jeg på dressurkurs med henne. Først grunnkurs og deretter et videregående kurs. Min nydelige, fantastiske hund gjorde det kjempebra! Hun var relativt lett å få til å gå fint, og sitte og vente, og gå i bånd når fremmede holdt henne. Så kom hverdagen. Dressuren skulle opprettholdes. Det var planen. Og planen gikk i den velkjente vasken… Stakkars Tessa er ikke lenger så flink til å gå i bånd, hun er blitt en slik hund som går tur med eieren. Ikke nok med det – noe skjedde i hodet hennes etter en av løpetidene. Plutselig hoppet og bjeffet min hund, som tidligere var så vennlig mot alle, mot andre hunder. Dette fører naturlig nok til mye sosial isolasjon. Ikke mange andre hundeeiere føler seg trygge når en rottweiler, om enn ikke så veldig stor, hopper og bjeffer mot hunden deres. Vet ikke helt hva som skjer, virker som hun vil skremme hundene til å bli venner med henne… Dessuten skal hun ”ta” biler noen ganger. Spesielt om de er så frekke å ruse motoren, eller akselererer raskt, eller har brummende diesel-motor.

Barnet mitt elsker mennesker, og å få besøk er helt supert. Da er det logring, innsmigring og gjerne litt hopping som står på menyen. Det er ikke lett for besøkende å få ro, for de er forutbestemt til å klappe og kose – mye og lenge – etter at de egentlig ikke har noe ønske om å klappe og kose mer. Er det noe datteren min kan, så er det å trykke snuten sin under en hånd og vippe den opp på hodet sitt.

Tessa er vakthund. Who knew?! Nylig satt jeg i stuen min, og ante fred og ingen fare. Det var varme i vedovnen, jeg satt foran PC’n, hunden lå og sov på gulvet. …trodde jeg… Plutselig stod hun foran terrassedøren og satt i gang med uling og bjeffing. Aha!, tenkte jeg, her er det en katt på ferde! For hun er ikke så veldig glad i katter, egentlig ganske likt mange andre hunder. Vi har noen katter i nabolaget, og de er registrert vandrende både på plenen og terrassen tidligere. Etter å ha forsøkt med hysjing noen ganger gikk jeg bort til døren for å prøve å se hva hun så (eller trodde hun så…). Men det var mørkt ute, og jeg så bare konturene av trehjulsykkelen til niesen min. Overbevist som jeg var om at hun så syner, åpnet jeg døren, mens jeg holdt henne i halsbåndet. Hun trakk og dro og bjeffet. Jeg så ingenting, og hun kapitulerte til slutt – noe undrende og motvillig. Et par timer senere skulle vi ut og ha den siste kveldsrunden. Da så jeg at det hang en pose på ytterdøren. Det var fra en butikk som skulle ha gjenåpning, og i posen var det noen vareprøver. Da måtte jeg innse at jeg faktisk har en vakthund. Hun hørte mest sannsynlig den eller de som hang opp posen på døren. Flinke hunden. Ikke det at jeg applauderer bjeffing i tide og utide, men det er rett og slett litt betryggende å vite at hun sier i fra dersom det er noen – for henne – uvedkommende i nærheten av huset.

Det er mye som kan skrives om Tessa, og faren er vel stor for at hun kommer til å bli nevnt i senere blogg-innlegg. Jeg vil bare avslutte dette med å skrive at til tross for sine begrensete sosiale antenner, sine fikse ideer og sitt stae vesen, er Tessa barnet mitt. Hun er alltid glad for å se meg, selv om jeg bare har vært ute med søppelposen i søppelkassen. Hun har glimt i øyet, og er en god grunn til å komme meg opp og ut av huset innimellom. Og hun har to diplomer som bevis for at hun har vært på dressurkurs.