Jeg - er stolt av Far!

Min farfar – som store deler av slekten kaller Far – er 93 år gammel. Han fylte år i september. Man kan trygt si at han har levd et langt liv. Han er den eneste gjenlevende av mine besteforeldre. I noen år har han vært enkemann, og jeg husker godt opplevelsen av å være i nærheten av Far da Mor (farmor) døde. De hadde vært på en sosial sammenkomst en kveld, og i løpet av natten fikk Mor slag. Ambulansen hentet henne, og mange i familien kom for å besøke på sykehuset. Etter et par dager døde hun. Utrolig trist, og egentlig uventet. For selv om hun ikke var ung lenger, så var hun ganske frisk. Det skjedde fort, og hun var den første av besteforeldrene mine som døde.

Dette gikk hardt inn på meg, og jeg ble sykemeldt fra jobben på et callsenter i Oslo. Jeg var mye hos Far i dagene før begravelsen, og fikk se en helt annen side av ham enn den jeg trodde jeg kjente. I ekteskapet var Mor den kvitrende, snakkesalige, utadvendte, supersnille og koselige. Far var mer stillferdig, men på ingen måte noen tøffelhelt. Han visste å svare for seg. De dagene jeg var sammen med ham fikk vi en helt annen kontakt. Vi snakket sammen, var triste sammen, mimret sammen og var stille sammen. Det var mye bare ham og jeg, for sønnene hans måtte tilbake på jobb eller/og være med sine familier. Naturlig nok. Men jeg hadde mulighet til å være hos Far, og det føltes godt.

I sammenkomsten etter begravelsen hadde jeg gjort klar en tale. Talen var til Mor, jeg planla det slik – å snakke til henne, og ikke om henne. Med skjelvende stemme fikk jeg fremført talen, der jeg blant annet sa at jeg savnet henne, og skulle ønske hun fremdeles var hos oss. En slik type tale falt nok ikke i god jord hos alle de tilstedeværende, for en stund senere var det en person, som snakket om Mor, som sa at vi ikke burde ønske at hun var hos oss – ”Hun har det bedre der hun er nå.”

Etterpå fortalte Far meg at han også snakket til Mor – hver dag. Far og jeg forstod hverandre. Med dette mener jeg ikke at vi tror på spøkelser og åndemaning, men rett og slett det å kunne si og fortelle ting ut i rommet eller luften, og oppleve det som godt og nært. Vanskelig å forklare… Det opplevdes riktig i hvert fall. Hva vet vi egentlig om livet etter døden? Må innrømme at jeg ikke vet mye, men dersom sjelen til en person lever videre på et annet plan, er det da så utenkelig at denne kan høre og vite litt om det som skjer med familien sin?

Jeg var veldig spent på hvordan Far kom til å få det i etterkant. Mor og Far hadde vært gift i over 60 år, og nå var han plutselig alene. Sannelig tror jeg Far overrasket oss alle. Han var i løpet av de foregående 10 årene blitt svaksynt, og hadde dårlig hørsel. Dette førte ham i kontakt med Blindeforbundet, og deretter Landsforeningen for døv-blinde.

Min farfar er veldig aktiv! Han er stadig på reiser, konferanser, på Blindeforbundets sted på Hurdal, og mange andre plasser. Det har vært helt fantastisk å være vitne til at en mann som da han var godt over 80 år klarte å lære seg en del både tegnspråk og blindeskrift. Han har møtt mange mennesker, og opplevd mye. En periode hadde han til og med en kjæreste! Vel, en av sønnene kalte henne for Fars ”venninne”. Var nok ikke så lett å vite at pappa’n hans hadde et forhold til en annen kvinne enn Mor. Personlig tror jeg ikke Mor ville hatt noe i mot det. Faktisk tror jeg hun ville vært stolt av Far, som har klart seg så bra og fremdeles klarer seg bra.

Det er ikke til å stikke under en stol at Far er en godt voksen mann, og syn og hørsel svekkes. Men han er klar i hodet, og kommer noen ganger med kommentarer som gjør at vi bryter ut i latter. Han er smart, har humor, er snill og god. Han har bein i nesen, og jeg er kjempestolt over at han er min Far. Far er min helt!