Jeg - er litt trist

Far er død. Helten min, som jeg er så stolt av.

Han har vært syk i noen uker, men det er først nå de siste par dagene at jeg har forstått hvor alvorlig det var. Jeg tror mange i slekten forventet at Far skulle bli bra igjen. Tidligere i uken trodde han det selv også. Han ønsket å samle hele slekten, med smått og stort, den 18. desember.

Far bodde på Roa, på Østlandet. Mine foreldre bor her på Sørlandet. I dag på formiddagen reiste de for å besøke Far på sykehuset i Gjøvik. De fikk være sammen med Far, og Fars andre sønner, i noen timer. Far snakket mye med dem, glad for at alle barna hans var hos ham.

I kveld er jeg litt trist. Det er ingen tragedie at min farfar på 93 år ikke lever lenger, men mange følelser settes i sving allikevel. Innimellom klarer jeg å koble av, og tenke på helt andre ting. Innimellom renner tårene fritt, innimellom kan jeg også smile gjennom tårene. Som for eksempel når jeg tenker på hvor tålmodig han forsøkte å lære en av niesene mine tegnspråk, da hun spurte ham om det.

Far var en livsglad person, han gjorde noe med livet sitt. Selv etter at Mor døde, selv etter at syn og hørsel sviktet mer og mer. Gjøre det beste ut av livet, ta i mot det positive som tilbys, leve som best man kan – det er noe av det jeg tar med meg videre etter Far. Han var tøff og modig, og vågde å leve livet til tross for kroppens begrensninger.

Far var kristen i mange tiår, og han var ikke redd for å dø. Har Far kommet til Himmelen? Jeg tror det. Jeg tror også at han har møtt Mor igjen.

Så sitter jeg igjen, og føler på takknemlighet og glede over at Far levde så lenge han gjorde. Allikevel er jeg også litt trist fordi jeg ikke kommer til å møte ham igjen. I hvert fall ikke her på jorden.